Artsinformasjon

Vanlig art i de fleste ferskvannstyper, utenom de mest eutrofe dammer. Den er et rovdyr som lever av andre virvelløse dyr. Registrert på Østlandet og Vestlandet.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Ikke registrert nord for Nordland. Larvene finnes ofte i små dammer, mens de voksne gjerne foretrekker større, dypere dammer og innsjøer, gjerne med høyt næringsinnhold.

Gruppen innholder flere arter i Norge. Gruppen kan bare bestemmes til art på hanner. Artene er kjent fra littoralen og sublittoralen i stillestående vann, men noen også fra mose i rennende vann. En ny art er sannsynligvis funnet i det innsendte VANDA-materialet.

Mange arter som lever i mange typer ferskvann. Larver og pupper er dårlig beskrevet og kan ikke artsbestemmes. Noen larver er beskrevet som rovdyr, men vi vet ikke om dette gjelder hele slekten.

Lever av detritus eller alger. Foretrekker stillestående vann, men endel arter kan også finnes i rennende vann. Artsrik slekt, der flere av artene ikke kan skilles fra hverandre på larvestadiet.

Kjent i Norge nord til Helgeland. I Finland er den Imidletid funnet oppunder grensen til Finnmark. Arten lever i næringsfattige vann og sakterennende elver.

Utbredt i hele Sør- Norge, og også funnet i Nord- Trøndelag, men utbredelsen i Norge er usikker, da den tidligere kan ha blitt forvekslet med S. scotti. Finnes både i middels næringsrike til næringsrike sjøer, elver og dammer.

Svært vanlig slekt med mange arter over hele verden. Kan ikke bestemmes videre på larver eller pupper. De er rovdyr, og de fleste artene finnes i stillestående vann.

Mesotrof til eutrof art, lever i algebegroinger.

Denne slekten er vanskelig å bestemme til art på larver.

Vidt utbredt i Norge. Larvene lever i vegetasjonsrikt, stillestående eller sakterennende vann med relativt høyt næringsinnhold. Flygetid mai – okt .

Ikke funnet på Vestlandet eller Nord for Sør- Trøndelag. Nymfene lever i middels næringsrikt til nærinksrikt, rennende eller stillestående vann og er intolerante for lav pH. Tåler noe saltholdighet.

Ikke tidligere registrert i nord for Møre. Larvene lever i langsomt rennende og stillestående vann. Flygetid mai – okt.

En lett kjennelig, nokså stor vannloppe som holder til i strandsonen blant vannplanter eller grovt bunnsubstrat. I nakken har den et særegent festeorgan som den bruker til å ‘parkere’ seg med mens den filtrerer småpartikler (alger) fra vannet. Ofte sitter det mange dyr på undersiden av vannliljeblader eller store steiner. Arten er utbredt over hele landet i de fleste vanntyper, fra sure, oligotrofe sjøer til mer næringsrike vann med mye vegetasjon. Den er funnet opp til 1200 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor, spises den gjerne av fisk.

20 arter er kjent fra Europa, fra mange forskjellige biotoper. Kan ikke bestemmes videre som larver.

Relativt stor art med karakteristisk utseende, annerledes enn vannlopper ellers. Den er et rovdyr, og har gripeklør og et stort kompleksøye. Danner ofte store svermer langs strandkanten. Den er ganske vanlig over hele landet, opp til 1250 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor og godt synlig, opptrer den ikke i høye tettheter der det er mye fisk.