Artsinformasjon

Familiene Nemouridea og Taeniopterygidae har nymfer med korte, hårete kropper. Dataene i denne samlegruppen kommer fra det tidligere prosjektet Bekkis.

Buksvømmerne har relativt flat rygg uten kjøl. De svømmer normalt med buken ned, men kan også ta seg en flygetur i luften hvis været er varmt. De fleste artene er plantespisere. Hannen “synger” paringssang ved å gni forbena mot riller på siden av hodet.

Dyr er encellete eller flercellete organismer med cellekjerne som må ta til seg føde utenfra for å overleve. De har altså ikke mulighet for å lage næringsstoffer selv, slik som planter og blågrønnbakterier. Omtrent 75% av alle beskrevne arter er dyr, og 90-95% av disse er dyr uten ryggrad (evertebrater).

Kjennetegn: Døgnfluene er lett kjennelige på de tre haletrådene. De kan bare forveksles med nymfer av øyenstikkere, som også kan ha tre utvekster bak. Men øyenstikkere har bladformete gjeller, det er bare døgnfluelarvene som har tre tråder.

Døgnfluenes voksne liv er kort, og de tar ikke til seg føde etter at de har forlatt vannet. Noen arter lever mindre enn et døgn, andre kan leve opptil en uke. De er dårlige flygere og finner partnere i nærheten av der de har klekket. All tiden som voksen går med til å finne partner, parre seg og legge egg før de dør.

Europalerk kan bli opptil 25 m. Den er plantet i lavlandet og i dalførene. Årsskuddene er gule og snaue. Konglene har 40-50 kongleskjell som er stripet på langs og snaue mot spissen

Det finnes syv underfamilier med tilsammen ca. 5-600 arter i Norge. Fjærmyggene er en av de mest artsrike gruppene i en innsjø.

Kjennetegn: Larvene ser ved første øyekast ut som små makk, men under lupe finner vi at de har hodekapsel med øyne og kjever, og små vorteføtter. Kan ha ulike farger, som rød, brun, hvit og gjennomsiktig. Hodekapselen er ofte mørkere, eller med mørkere “snute”.

Fjærmygg kan være viktige indikatorer på forurensing. De voksne hannene kjennetegnes ved store fjærformete antenner. Myggsvermene vi kan se langs kanten av innsjøer er ofte fjærmygghanner som svermer i påvente av at en hunnene skal infinne seg. Fjærmyggene stikker ikke.

Kan være spesielt tallrike i næringsrike vann. De har kroppen besatt av flimmerhår som fører dyret fremover i en glidende bevegelse. Flimmerormene finnes som regel blant råtnende plantemateriale eller på undersiden av flyteblader som f.eks. vannliljer. De fleste artene er rovdyr som lever av de minste krepsdyrene eller små insektlarver. Det er også noen som spiser planter og dødt organisk materiale.

Fåbørstemarkene (Oligochaeta) har børster eller tynne hår på alle kroppsledd. Børstene er ikke alltid like lette å se, f. eks. hos meitemark. Det finnes mange arter både i ferskvann og på land. De landlevende holder seg gjerne på litt fuktige steder, og kan derfor påtreffes i vannkanten uten egentlig å høre hjemme der.

Kjennetegn: Et skrukketroll (tanglus) som lever i ferskvann. Kroppen har mange ledd, og et beinpar på hvert ledd. Ett par lange antenner, og ett par kortere antenner.

I Norge har dette karakteristiske ferskvannskrepsdyret sin hovedutbredelse på Østlandet. Den forekommer ellers i Finnmark og enkelte steder på Vestlandet. Arten er en bunnform, som kan opptre i svært høye tettheter, særlig i næringsrike innsjøer med mye vannplanter. Den tolererer lavt oksygen-innhold, og finnes derfor også i kraftig forurensede vann. Forsuring er den derimot mindre tolerant overfor, og ser ut til å forsvinne ved pH under 5,0. Den kan være et viktig byttedyr for mange fiskearter.

Lengde: Inntil 25 mm.

Hode: Klart avsatt fra forkroppen. Fremkanten danner en jevn, konkav bue.

Antenner: 2 synlige par. Det lengste paret er minst halvparten så lange som eller nesten like lange som kroppen. Hannene har lengre antenner enn hunnene. Flagellum er lang og tilnærmet trådformet. Det korteste paret er lett synlig fra dyrets ryggside, litt lengre enn hodet.

Øyne: Små, hvert består av en samling av tre småøyne.

Bakkroppens ryggside: De to første leddene er synlige, de resterende leddene og telson er dekket av en skjoldlignende plate som er avspisset bakentil.

Bakkroppens bukside: De to første benparene er små, det andre paret er ovale og utstyrt med svømmehår. Det tredje benparet er avflatet og danner et lokk over de resterende benparene.

Uropoder: Klart synlige fra oversiden. Yttergrenene er like lange som innergrenene.

Kroppsfarge: Lyst gulgrå til gulhvit.

Levesett: Lever i innsjøer og mindre vannansamilnger, gjerne slike som lett dekkes av nedfallsløv. Kan også finnes i brakkvann (Østersjøen). Lever i strandvegetasjonen. Spiser smådyr og vegetasjon i forråtnelse. Er Norges eneste ferskvannslevende art.

Kjennetegn: Hoppekrepsene har fått navn etter svømmemåten. Når de slår med antennene spretter de framover i byks som kan være flere ganger kroppslengden. De er fra 0.5 til 5 mm store, og er vanlige innslag både blant plankton og i bunndyrprøver.

De lever av å filtrere partikler fra vannet; alger, detritus, rotatorier og mindre dyr. Noen er også utpregede rovdyr. Hoppekreps fins både i saltvann og i stillestående vann/innsjøer.

Kjennetegn: Iglene er leddede og har en rund sugeskål bakerst på kroppen, mange har også en sugeskål rundt munnen. De kan ligne tykke marker, men har en mer avflatet kropp enn markene. De kan også likne flimmermakk, men det er bare iglene som har sugekopper. Lett å kjenne igjen dersom du lar den “vandre” bortover ved hjelp av sugekoppene.

De fleste artene er rovdyr på andre bunndyr som insekter (for eksempel eks. fjærmygglarver) og snegler. Noen er parasitter på fisk og fugl, og en art er istand til å suge blod av pattedyr.

Mange igler er ømfindlig for surt vann og kan derfor brukes som indikatorar på at vannet ikke er forsuret. Iglene tåler imidlertid overgjødsling nokså bra og det er gjerne svært mange av de i litt overgjødsla eller næringsrike innsjøar, elvar og bekker.

Midd er en spennende dyregruppe som lever i stort antall på de mest utrolige steder. Du har millioner av dem i senga di, og noen reagerer allergisk avføringen fra husmidd. Også skabb og flått er midd, så det er kanskje ikke rart at mange synes de er “ekle” små dyr. Men de over 800 artene vi har i Norge lever på mange ulike vis, det er mengder av dem i jorda, de lever på planter og noen er rovdyr som lever av å spise andre dyr. Rovmidd blir brukt i bekjempelse av skadedyr f. eks. på frukttrær. På verdensbasis er det beskrevet over 45.000 arter av midd, men vi regner med at det er bare en liten brøkdel av artene som er beskrevet ennå.

Muslingene ernærer seg som regel som filtratorer, og man finner gjerne mange av dem i små dammer eller i utløpet av en innsjø. Det er to grupper av muslinger i ferskvann: de store muslingene (Perlemusling og Dammuslinger) og de små muslingene (Kulemuslinger og Ertemuslinger). Ungdomsstadiene til de små muslingene er ferdig utviklet ved fødselen, og er små kopier av de voksne.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Til planteriket regnes moser, karplanter og alger. I planteriket finner vi organismer som varierer mye i form og størrelse, fra mikroskopiske alger til kjempestore trær. Felles for alle planter er at de driver fotosyntese ved hjelp av det grønne fargestoffet klorofyll som finnes i plantecellene.

I fotosyntesen bruker plantene sollys, vann og karbondioksid og danner organiske forbindelser og oksygen. Planter og fotosyntetiserende bakterier er de eneste organismene som kan benytte solenergien på denne måten. De danner dermed livsgrunnlaget for andre organismer som trenger oksygen og mat i form av organiske forbindelser for å leve.

Planter kan ikke bevege seg slik som dyr kan, og de kan dermed ikke flytte seg rundt for å finne mat, vann eller ly og varme. Likevel finner vi planter nesten overalt i verden, fordi de ulike plantene er spesialtilpasset det området de lever i.

Kjennetegn: Ryggsvømmere har takformet rygg, og svømmer med buken opp. De “ror” gjennom vannet ved å bruke de lange bakbeina sine som årer, og de flyr også godt. Ryggsvømmere er rovdyr som jakter på andre insekter, rumpetroll og småfisk.

Posisjonen med buken opp i vannet, er styrt av lys og ikke gravitasjonskraften. Hvis du putter en ryggsvømmer i et akvarium belyst fra undersiden, vil ryggsvømmere svømme med buken ned!

Sneglene er utsyrt med en raspetunge (radula) som de bruker til å skrape algebelegg fra stener og planter. De kan også spise rotnende plantedeler og detritus, og de fungerer også som åtselspisere på f.eks. død fisk. En kan finne snegl i ferskvann, saltvann og på land.

Stankelbein omfatter ca. 250 arter i Norge. De varierer i størrelse fra 65 mm ned til 15 mm i vingespenn. Larvene er gravende, og landlevende arter kan gjøre skade på planterøtter. De vannlevende larvene kan grave seg ned i gytegroper og spise fiskeegg. De er regnet som en viktig predator på lakseegg.

Steinfluenymfene kjennes på at de har to haletråder, i motsetning til døgnfluenymfenes tre. Enkelte billelarver og vårfluelarver kan også tilsynelatende ha to haletråder, men kan gjenkjennes på at de har kraftige rovdyrkjever, i motsetning til steinfluenes små hoder og beskjedne munndeler.

Kjennetegn: Dette er en gruppe tovinger som er velkjent for de fleste. I Norge finner vi i underkant av 40 arter i denne familien. Det er subtile karakterer som skiller noen av artene i denne familien så det kan være vanskelig å bestemme stikkemygg til art.

Nesten alle artene i denne familien er blodsugere, men det er bare hunnmyggen som suger blod. Hun trenger et blodmåltid for å kunne utvikle eggene. Hannen lever av nektar og andre plantesafter.

Larvene lever i stillestående vann, der de henger i overflatehinnen. De er meget sårbare for predasjon fra fisk, og finnes ikke i vann der det også finnes fisk.

Vannkalvene (Dytiscidae) er rovdyr. Både de voksne og larvene lever i vann, og kan ta bytte som er større enn dem selv. De voksne dyra har brede, hårete bakbein som brukes under svømmingen. 129 arter i 24 slekter er registrert i Norge.

Kjennetegn: Vannloppene er små krepsdyr som er 0,2-10 mm lange. De har vanligvis 5-6 beinpar som sitter delvis inni skallet. De svømmer ved hjelp av et antennepar som er sterkt forgrenet.

Vannloppene fines bare i innsjøer og stillestående vann og er ein viktig del av dyreplanktonet. Artssammensetningen i et vann kan variere sterkt gjennom sesongen, ettersom de forskjellige artene har forskjellige krav til miljøet.

Mange arter finnes mellom vannplantene i strandsonen og dei kan derfor også finnes i roteprøver dersom håven er finmasket nok (< 0,5 mm maskevidde).

Kjennetegn: Vårfluelarvene lever i vann, der de fleste bygger seg et hus av materiale fra omgivelsene (planter, sand, småstein osv.) for å beskytte seg selv. Noen er også frittlevende, og spinner nett istedenfor å bygge hus. Ofte blir larvene oppdaget ved at elevene ser at huset begynner å vandre. De har store kjever og er skikkelige rovdyr. De voksne vårfluene er hårete.

Vårfluelarvene er viktig føde for fisk og vannfugler.

Aure forekommer i forskjellige former og farger alt etter levested og ytre miljøpåvirkninger. Den havvandrende formen (sjøaure) blir ofte forvekslet med laks, men kan skilles på den litt lubnere kroppen og et større antall mørke flekker, særlig under sidelinjen. Erfarne sjøaurefiskere kjenner sjøauren igjen på den forholdsvis bredere sporden. Under gytevandringene opp i elvene forandrer fargene seg til gytedrakt og noen hanner får en krokformet spiss på underkjeven. Innsjøauren lever i hele livet i ferskvann og har vanligvis brunsvarte flekker. Aure trenger kjølig, rent vann for å trives, og den er sårbar for forurensninger. Mange tidligere aurevatn i på Sørvestlandet er i dag tomme pga. sur nedbør. Auren dør ved pH under 4,7. Arten er utbredt over hele landet, og det gjelder alle de tre formene bekkeaure, sjøaure og innsjøaure.

Øyenstikkerlarvene er store og skiller seg fra alle andre insekter ved at underleppen er omdannet til en såkalt maske, en leddelt tang som kan skytes frem foran hodet for å gripe et bytte. Alle øyenstikkerlarver er rovdyr, og de beveger seg langsomt krypende på bunnen eller på planter.