Artsinformasjon

Kjennetegn: Selje er et lite tre (opptil 10 meter høyt) men nordover og til fjells er den oftere buskformet. Bladene er store, ovale, matte og breiest på midten. Bladkanten er tannet eller ujevn. Seljen blomstrer i april-mai, før eller under løvspretten. Seljens karakteristiske gåsunger med brunsvarte dekkskjell er således et sikkert vårtegn.

Voksested: Du finner den i løv- og barskog, i sumpskog og urer og på kulturmark.

Utbredelse: Selje finnes i omtrent hele landet.

Anvendelse: Seljetrærne har alltid hatt mange bruksområder. Veden gir ikke fra seg smak (harpiksfri) og egner seg derfor godt til kontakt med matvarer. Selje er lett å kløyve.

Kjennetegn: Stæren er vanskelig å forveksle med andre arter i Nord-Europa. Den har en mørk drakt som i sollys skimrer i metalliske grønne og blå farger. Lyse vingebremmer gir stæren et spettete inntrykk. Om våren har hannen færre slike spetter enn hunnen. Den er også sterkere lilla og grønn, og har blåaktig nebbasis.

Sang: Sangen er vekslende med hermelyder, gnisninger, klapring og langtrukne, lyse plystrelåter.

Utbredelse: Stæren er utbredt i det meste av landet, unntatt i de mest alpine områdene. Den er sterkt knyttet til åpent lende som jordbrukslandskap og andre menneskeskapte biotoper.

Næring: Stæren bruker det lange nebbet sitt til å finne meitemark og insekter på bakken og smådyr i tangen i fjæra. Den spiser også en del bær, frukt og frø.

Hekkebiologi: Reiret bygges i hulrom, under takstein, i hule trær, postkasser, og fuglekasser, og den hekker gjerne i kolonier. Stæren legger normalt 5 egg i mai. Etter klekking hører man gjerne lyden av ungene som tigger når foreldrene kommer med mat. Vanligvis overlever rundt 3 unger til flygedyktig alder.

Den hekker villig i fuglekasser med innflygingshull på rundt fem cm. i diameter. Allerede i mars dukker de tidligste fuglene opp, men hekkingen tar ikke til før i slutten av april. Kassen kan like gjerne henges opp på stolper og husvegger som på trær – gjerne et par meter over bakken.

Kjennetegn: Hannen er helt svart med oransjegult nebb og en gul ring rundt øyet. Hanner i sin første vinter har mørkt nebb som lysner utover seinvinteren. Hunnen er mørkebrun med litt lysere strupe og bryst. Fra februar av synger den med en melodiøs plystring av fløytende og jodlende toner.

Utbredelse: I Norge hekker svarttrosten over det meste av Sør-Norge bortsett i fra høyfjellstrakter.

Forflytninger: De fleste svarttrostene trekker til Storbrittannia og Kontinentet i perioden september til november, men en del overvintrer regelmessig. Overvintrende individer kan finnes så langt nord som til Troms, men overvintring er vanligst langs kysten av Sør-Norge.

Næring: Svarttrosten opptrer i stor grad på bakken innunder busker der den søker etter meitemark, snegler, insekter, bær og frukt.

Hekkebiologi: Reiret plasseres godt skjult på bakken eller lavt i en busk eller et tre i ly for vær og vind. Eggleggingen skjer i april, og to kull er ikke uvanlig i Sør-Norge. Eggene klekkes etter rundt 13 dagers ruging, og ungene er flygedyktige to uker seinere.

Kjennetegn: En stor og oppreist fugl med bustete bakende. Tranen er stort sett skifergrå, men med tegninger i svart og hvitt i hoderegionen. Nebbet er relativt langt og gulgrønt, den har svarte bein og litt brunstenk i det grå på ryggen. Ungfuglene mangler de voksnes tegninger i hodet og på halsen.

Habitat: Den trives best på større myrer i barskogs- og bjørkebeltet, men kan også hekke over tregrensa. Myra der selve reiret plasseres kan være nokså liten, men tranereviret innbefatter alltid større arealer av myr eller dyrket mark for matsøk.

Utbredelse: Tranen finnes jevnt utbredt i et bredt belte fra Norge i vest, og østover gjennom Asia nesten helt til Stillehavet. Det er særlig de høyereliggende delene av Buskerud, Oppland, Hedmark, Trøndelagsfylkene og Nordland som er kjerneområdet for arten i Norge. De siste årene har det vært en tendens til spredning mot vest, f.eks. fra Trøndelag til Nordmøre. Traner er likevel sjeldne på Vestlandet, men hekker noen få plasser også vest for vannskillet.

Forflytninger: I løpet av høsten trekker tranene ut av landet. Ringmerking har vist at deler av den norske populasjonen overvintrer i Frankrike og på den iberiske halvøy. Tranene kommer tilbake til Norge i april.

Næring: Tranen kan ete alt fra små insekter, fisk, amfibier og krypdyr til fugler og små pattedyr. De spiser også bær og frø.

Hekkebiologi: Traner er territorielle fugler som vanligvis returnerer til samme plass år etter år for å hekke. Vårtrekket foregår i april, og eggleggingen i mai så tidlig som snøsmeltingen tillater det. Tranene har en eller to unger, som forlater reiret like etter klekking.