Artsinformasjon

Kjennetegn: Vanlig bjørk som vi også kaller dunbjørk (3-15 m), likner hengebjørken. De unge kvistene hos vanlig bjørk er tykkere enn hos hengebjørk, de er håret og oftest lodne. Du kan ellers skille den fra hengebjørk ved at det ikke er harpiksvorter på de nye skuddene og at knoppene er klebrige.

Voksested: Bjørken krever mye lys og blir ofte kokurrert ut av andre trær. Den er derfor et pionertre som etablerer seg først i en skogdannelse. Bjørk vokser i tørr og fuktig skog og ved myrkanter. Tørke tåler den dårlig.

Utbredelse: Du finner den over hele landet, men oppe i fjellet får bjørka en lavere mer forvridd form med mørkebrun never. Noen skiller denne formen ut som en egen art, fjellbjørk. Fjellbjørkeskogen danner et eget skogsbelte som overgang til selve fjellet (subalpin region). Bjørk er det første treslaget som dannet skog i Skandinavia etter istiden.

Anvendelse: Bjørk har vært brukt svært mye. Løvet har vært viktig helt tilbake til jordbruket kom hit for omkring 5000 år siden. Husdyrene har fått tørket bjørkeløv som vinterfôr. Barken ble brukt til garving og neveren til taktekking, ryggsekker, sko o.l. Bjørkekvistene til sopelimer og kjøkkenredskap, og trevirket selvsagt til brensel. Det har blitt laget mye fin kunsthåndverk i bjørketre. Boller og øser kan man smi eller dreie av abnormiteter som kalles rikulene.

I Norge har vi rundt 45 arter som tilhører bregneplantene og disse er fordelt på flere familier. Bregneplantene varierer mye både i form og størrelse. Bladene kan være hele, men ofte er de finnet. De kan være finnet både en, to og tre ganger og man sier ofte at de er finnet av 1., 2. eller 3. orden.

Sporene hos bregner sitter i små sporehus. Disse sporehusene sitter igjen sammen i små klynger og kalles for sporehushoper. Hos mange arter er sporehushopene dekket av et tynt slør som kalles indusium. Formen på sløret er en viktig bestemmelseskarakter.
Hos de fleste norske artene finner man sporene på undersiden av de grønne, fotosyntetiserende bladene. I noen få slekter sitter sporene på egne sporebærende blader slik som hos bjønnkam, eller på spesielle deler av bladet slik som hos marinøkkel.

Sporene spres med vind og vann og spirer opp til overjordiske, små gametofytter. Gametofytten har både hannlige-og hunnlige kjønnsorganer. Etter befruktning vokser det opp en ny bregne. De unge bladspirene hos bregner er opprullet og kalles for bispestaver.

Kjennetegn: Stort tre som kan bli nærmere 50 meter høyt. Nålene er firkantet, stive og spisse. Nålene er kortere og føles mer “stikkete” enn på furu. De unge skuddene er lysegrønne. De ovale konglene er 10 – 15 cm lange og henger nedover.

Voksested: Treet krever litt næring og kan ikke vokse for tørt. Det tåler mye skygge.

Økologi: I en tett granskog er det så mørkt at svært lite annet vil trives på jordbunnen.

Utbredelse: Gran er et vanlig skogstre på Østlandet og mye av Sørlandet, i Trøndelag og i søre Nordland. På Vestlandet er det meste av granen plantet og har siden forvillet seg. Bare enkelte steder finner vi naturlig granskog, f.eks på Voss og i Modalen. Gran vandret inn i Norge østfra for omkring 2000 år siden.

Anvendelse: Gran er det økonomisk viktigste treet hos oss. Det er først og fremst papirindustrien som bruker gran.

Kjennetegn: Hestehoven er en av de første plantene som blomstrer om våren. Den er flerårig og har kraftig og skjellkledd stengel. Om våren har planten en enkelt gul blomsterstand, som er kjent for de fleste. Når blomstene forsvinner utvikler planten etterhvert store grønne blader som ofte dominerer vegetasjonen der de vokser. Rotsystemet er omfattende og dyptgående.

På snøfrie og varme lokaliteter kan de gule blomstene titte fram allerede i desember og januar, men normalt er blomstringstiden i mars og april i Norge.

Arten finnes nokså vanlig i det meste av landet. Den er en klimatisk hardfør plante som kan vokse helt opp mot høyfjellet.

Kjennetegn: Selje er et lite tre (opptil 10 meter høyt) men nordover og til fjells er den oftere buskformet. Bladene er store, ovale, matte og breiest på midten. Bladkanten er tannet eller ujevn. Seljen blomstrer i april-mai, før eller under løvspretten. Seljens karakteristiske gåsunger med brunsvarte dekkskjell er således et sikkert vårtegn.

Voksested: Du finner den i løv- og barskog, i sumpskog og urer og på kulturmark.

Utbredelse: Selje finnes i omtrent hele landet.

Anvendelse: Seljetrærne har alltid hatt mange bruksområder. Veden gir ikke fra seg smak (harpiksfri) og egner seg derfor godt til kontakt med matvarer. Selje er lett å kløyve.

Rumex-slekten (syrer og høymoler) inneholder omkring 20 arter i vår flora, en del av disse er innførte arter som har forvillet seg. Ofte må man ha modne frukter for å kunne sette sikkert navn på artene. Syre-artene har hunn- og hannblomster på hvert sitt individ (særbu), mens høymolene har dem på samme individ (sambu). Høymolene er større og kraftigere enn syrene.