Artsinformasjon

Engsoleie er en av våre vanligste planter og du finner den i de fleste vegetasjonstyper, også i fjellet. Spesielt godt trives den på litt fuktige enger og gjerne litt næringsrikt. Da er den et plagsomt ugras for bonden som bruker enga til beite og/eller fôrhøsting. Dyrene unngår å spise den. Som de andre soleiene er planten giftig, det meste av giften forsvinner når planten tørker, slik at tørt høy ikke skader dyrene. Engsoleie kan likne krypsoleie, men du skiller dem på bladene. Hos engsoleie er alle bladene omtrent like og de er 3-5 delte ikke helt ned til grunnen. Krypsoleiens blad har tredelte blad som sitter på hvert sitt tydelige skaft. Blomstringen skjer fra juni – september. Planten har blitt brukt i folkemedisin

Kjennetegn: Vanlig bjørk som vi også kaller dunbjørk (3-15 m), likner hengebjørken. De unge kvistene hos vanlig bjørk er tykkere enn hos hengebjørk, de er håret og oftest lodne. Du kan ellers skille den fra hengebjørk ved at det ikke er harpiksvorter på de nye skuddene og at knoppene er klebrige.

Voksested: Bjørken krever mye lys og blir ofte kokurrert ut av andre trær. Den er derfor et pionertre som etablerer seg først i en skogdannelse. Bjørk vokser i tørr og fuktig skog og ved myrkanter. Tørke tåler den dårlig.

Utbredelse: Du finner den over hele landet, men oppe i fjellet får bjørka en lavere mer forvridd form med mørkebrun never. Noen skiller denne formen ut som en egen art, fjellbjørk. Fjellbjørkeskogen danner et eget skogsbelte som overgang til selve fjellet (subalpin region). Bjørk er det første treslaget som dannet skog i Skandinavia etter istiden.

Anvendelse: Bjørk har vært brukt svært mye. Løvet har vært viktig helt tilbake til jordbruket kom hit for omkring 5000 år siden. Husdyrene har fått tørket bjørkeløv som vinterfôr. Barken ble brukt til garving og neveren til taktekking, ryggsekker, sko o.l. Bjørkekvistene til sopelimer og kjøkkenredskap, og trevirket selvsagt til brensel. Det har blitt laget mye fin kunsthåndverk i bjørketre. Boller og øser kan man smi eller dreie av abnormiteter som kalles rikulene.

Bregnene omfatter flere familier.

Kjennetegn: Stort tre som kan bli nærmere 50 meter høyt. Nålene er firkantet, stive og spisse. Nålene er kortere og føles mer “stikkete” enn på furu. De unge skuddene er lysegrønne. De ovale konglene er 10 – 15 cm lange og henger nedover.

Voksested: Treet krever litt næring og kan ikke vokse for tørt. Det tåler mye skygge.

Økologi: I en tett granskog er det så mørkt at svært lite annet vil trives på jordbunnen.

Utbredelse: Gran er et vanlig skogstre på Østlandet og mye av Sørlandet, i Trøndelag og i søre Nordland. På Vestlandet er det meste av granen plantet og har siden forvillet seg. Bare enkelte steder finner vi naturlig granskog, f.eks på Voss og i Modalen. Gran vandret inn i Norge østfra for omkring 2000 år siden.

Anvendelse: Gran er det økonomisk viktigste treet hos oss. Det er først og fremst papirindustrien som bruker gran.

Hundekjeks bar hul stengel og små hvite blomster i en skjerm. Det er en vanlig skjermplante i Norge. Bladene er 2-3 ganger flikete, de vil si at bladene er oppdelt i blader som igjen er oppdelt. Skal du blåse i den hule stengelen, må du være sikker på at du ikke forveksler hundekjeks med giftige slektninger som kan ligne.

Kjennetegn: Den store gule blomsterstanden lyser opp i vårsolen, men om natten eller i regnvær lukker den seg igjen. Løvetann er egentlig en stor slekt med mange forskjellige arter. De ulike artene er ofte vanskelig å skille fra hverandre. Ser du nøye etter, vil du se at den store blomsten egentlig er en samling av hundrevis av små blomster, som ser ut som små tunger.

Man sier ofte at blomstene sitter sammen i en kurv, og løvetann tilhører det vi kaller kurvplantefamilien.