Artsinformasjon

Kjennetegn: Ask er et stor tre som kan bli 15-20 m høyt. Bladene er ulikefinnet med 3-6 par finner. Stammen er rett og barken grågrønn. Vinterknoppene er svarte og hårete. Blomstene er svartfiolette i tette klaser. De blomstrer før løvspretten ut i mai. Nøttene er flate, skruforma med en vingekant.

Voksested: Ask hører til edelløvtrærne våre og krever dermed både god moldrik jord og varme. Du finner den derfor ofte i sørvendte lier og berg, og gjerne litt fuktig.

Utbredelse: På Østlandet inn til Hedmark og i kyst- og fjordstrøk til Nord Trøndelag er den vanlig. Lenger nord er den plantet og siden forvilet seg.

Formering: Både pollen og frø blir spredt med vinden.

Anvendelse: Askeveden er seig og egner seg godt til redskap og møbelvirke. Tidligere ble asketrærne lauvet. Trærne får da en annen form, stammen er kort og sidegreiner som får vokse 5-10 år før de blir kuttet, står ut fra toppen av hovedstammen. Løvet på asketrærne var godt tileggsfôr for husdyrene.

Engsoleie er en av våre vanligste planter og du finner den i de fleste vegetasjonstyper, også i fjellet. Spesielt godt trives den på litt fuktige enger og gjerne litt næringsrikt. Da er den et plagsomt ugras for bonden som bruker enga til beite og/eller fôrhøsting. Dyrene unngår å spise den. Som de andre soleiene er planten giftig, det meste av giften forsvinner når planten tørker, slik at tørt høy ikke skader dyrene. Engsoleie kan likne krypsoleie, men du skiller dem på bladene. Hos engsoleie er alle bladene omtrent like og de er 3-5 delte ikke helt ned til grunnen. Krypsoleiens blad har tredelte blad som sitter på hvert sitt tydelige skaft. Blomstringen skjer fra juni – september. Planten har blitt brukt i folkemedisin

Kjennetegn: Vanlig bjørk som vi også kaller dunbjørk (3-15 m), likner hengebjørken. De unge kvistene hos vanlig bjørk er tykkere enn hos hengebjørk, de er håret og oftest lodne. Du kan ellers skille den fra hengebjørk ved at det ikke er harpiksvorter på de nye skuddene og at knoppene er klebrige.

Voksested: Bjørken krever mye lys og blir ofte kokurrert ut av andre trær. Den er derfor et pionertre som etablerer seg først i en skogdannelse. Bjørk vokser i tørr og fuktig skog og ved myrkanter. Tørke tåler den dårlig.

Utbredelse: Du finner den over hele landet, men oppe i fjellet får bjørka en lavere mer forvridd form med mørkebrun never. Noen skiller denne formen ut som en egen art, fjellbjørk. Fjellbjørkeskogen danner et eget skogsbelte som overgang til selve fjellet (subalpin region). Bjørk er det første treslaget som dannet skog i Skandinavia etter istiden.

Anvendelse: Bjørk har vært brukt svært mye. Løvet har vært viktig helt tilbake til jordbruket kom hit for omkring 5000 år siden. Husdyrene har fått tørket bjørkeløv som vinterfôr. Barken ble brukt til garving og neveren til taktekking, ryggsekker, sko o.l. Bjørkekvistene til sopelimer og kjøkkenredskap, og trevirket selvsagt til brensel. Det har blitt laget mye fin kunsthåndverk i bjørketre. Boller og øser kan man smi eller dreie av abnormiteter som kalles rikulene.

Kjennetegn: Stort tre på opptil 20-30 m som kan bli opptil 1000 år gammelt. Du kjenner igjen lind på de hjerteforma, sagtannete bladene som er uten hår på oversiden, men har hårdusker på undersiden. Blomstene sitter omkring 10 sammen i en halvskjerm med et høyblad som ser ut som en vinge. Fruktene er ertestore, lodne, myke nøtter.

Formering: Lind er blant de få treslaget våre som har insektbestøvning, og blomstringen skjer først i juli-august.

Voksested: Lind hører til edelløvtrærne våre og krever derfor både god jord og varme sørvende lier. Ofte finner du lind i utilgjengelige berg og urer. Tidligere i varmetiden (5000-6000 år siden) var lind mer utbredt. Det er mindre av lind og de andre edelløvtrærne våre i dag både på grunn av et kaldere klima og fordi lind har vært sterkt utnyttet.

Anvendelse: Lindefibrene ble brukt både til tauverk og fiskeredskap. Veden er myk og egner seg til treskjæringsarbeid. Blomster, bark og ved har blitt brukt i folkemedisin.

Kjennetegn: Den store gule blomsterstanden lyser opp i vårsolen, men om natten eller i regnvær lukker den seg igjen. Løvetann er egentlig en stor slekt med mange forskjellige arter. De ulike artene er ofte vanskelig å skille fra hverandre. Ser du nøye etter, vil du se at den store blomsten egentlig er en samling av hundrevis av små blomster, som ser ut som små tunger.

Man sier ofte at blomstene sitter sammen i en kurv, og løvetann tilhører det vi kaller kurvplantefamilien.

Kjennetegn: Har blanke blader som er helt uten spiss og ofte en innbuktning ytterst. Barken er mørkegrå og sprekker opp. Hunnraklene er korte og sitter på lange skaft. Under modningen blir de runde og treharde.

Leveområde: Svartor er nokså varmekjær og forlanger fuktig muldrik jord. Den hører hjemme langs vassdrag i lavlandet, i sumpskog og på myrlendt mark som kommer ned i fjæra.

Utbredelse: Den holder seg stort sett til kysten og går opp til Trøndelag.