Artsinformasjon

Hårvaren har fått navnet sitt fordi den har hårlignende børster på øyesidens skjell. Kroppen er høy, hodet er stort og ryggfinnene begynner helt fremme ved snuten. Bukfinnene er sammenhengende med gattfinnen. Hårvaren blir opptil 25 cm lang og er utbredt på steinbunn i tarebeltet langs norskekysten nord til Lofoten. Føden består for det meste av krepsdyr og småfisk.

Knurren blir opptil 45 cm lang og lever på 10-50 meters dyp. Den skiller seg fra rødknurr ved at den har benknuter langs sidelinjen og ved basis av ryggfinnen. Knurren trives best på sandbunn, men finnes også mudder- skjell- og steinbunn hvor den spiser forskjellige krepsdyr og yngel. Selv om kjøttet til knurren er velsmakende, blir den hos oss lite anvendt som matfisk.

Kjennetegn: Kjennes ofte igjen på de røde prikkene på øyesiden. Et sikrere kjennetegn er allikevel de huddekte benknutene på gjellelokket. Venstrevendte rødspetter er sjeldne, men noe mer vanlig er at blindsiden også er farget (“dobbeltflyndrer”).
Rødspetten blir sjelden større enn 50 cm lang, men det er fanget individer på opptil 100 cm og 7 kg.

Utbredelse: Arten er utbredt langs hele norskekysten.

Leveområde: Fra fjæra og ned mot 250 meters dyp. Den trives best på sandbunn, men finnes også på mudder- og grusbunn hvor den lever av mange slags bunndyr.

Biologi: Rødspetten kan bli opptil 50 år gammel, og den er 3-6 år før den blir kjønnsmoden.

Forvaltning: Storfisket av rødspette har foregått i rundt hundre år, men på grunn av tidlig overbeskatning har det vært nødvendig med kraftige kvotereguleringer, fredningstid og minstemål.

Sandflyndre er utbredt på sand- og bløtbunn på 2-150 meters dyp langs hele norskekysten. I Nord- Europa er sandflyndren tallrik, og blir sjelden over 25 cm lang. Den kjennes igjen på de ru skjellene på øyesiden, den lille munnen og den ovalt buete sidelinjen over brystfinnen. Føden består av nesten alle typer virvelløse dyr som arten finner på de stedene den oppholder seg.

Kjennetegn: Opptil 22 cm skallbredde. Brunrød på oversiden og gulhvit på undersiden.

Taskekrabben er den store arten som gjerne ender sine dager i ei gryte med kokende vann. En finner sjelden levende individ på grunt vatn i dagslys. Særlig på seinsommeren rører han seg oppover, på flod sjø heilt opp i fjøra, når mørket kjem. Hovedårsaken til det er trolig at han beiter på rur og blåskjell. Den er registrert nordover til Midt-Troms.

Torsken kjennes igjen på den lange, ofte tykkmagete kroppen og den tydelige skjeggtråden under haken. Fargen til torsken kan variere etter levested, og f. eks. den lille, rødaktige taretorsken er samme art som den store havtorsken (som kan bli over 55 kg tung). Torsk forekommer fra fjæra og ned til over 600 meters dyp, både i de frie vannmasser og som bunnfisk. En skiller gjerne mellom to hovedtyper torsk: vandrende oseanisk torsk, og den stasjonære kysttorsken. I tillegg kan torsken deles inn i flere stammer. Arten er en av de vanligste og økonomisk viktigste av våre saltvannsfisker. Den forekommer langs hele kysten og i havområdene rundt Norge. Hovednæringen består for det meste av annen småfisk og krepsdyr.