Artsinformasjon

Kjennetegn: Vanlig bjørk som vi også kaller dunbjørk (3-15 m), likner hengebjørken. De unge kvistene hos vanlig bjørk er tykkere enn hos hengebjørk, de er håret og oftest lodne. Du kan ellers skille den fra hengebjørk ved at det ikke er harpiksvorter på de nye skuddene og at knoppene er klebrige.

Voksested: Bjørken krever mye lys og blir ofte kokurrert ut av andre trær. Den er derfor et pionertre som etablerer seg først i en skogdannelse. Bjørk vokser i tørr og fuktig skog og ved myrkanter. Tørke tåler den dårlig.

Utbredelse: Du finner den over hele landet, men oppe i fjellet får bjørka en lavere mer forvridd form med mørkebrun never. Noen skiller denne formen ut som en egen art, fjellbjørk. Fjellbjørkeskogen danner et eget skogsbelte som overgang til selve fjellet (subalpin region). Bjørk er det første treslaget som dannet skog i Skandinavia etter istiden.

Anvendelse: Bjørk har vært brukt svært mye. Løvet har vært viktig helt tilbake til jordbruket kom hit for omkring 5000 år siden. Husdyrene har fått tørket bjørkeløv som vinterfôr. Barken ble brukt til garving og neveren til taktekking, ryggsekker, sko o.l. Bjørkekvistene til sopelimer og kjøkkenredskap, og trevirket selvsagt til brensel. Det har blitt laget mye fin kunsthåndverk i bjørketre. Boller og øser kan man smi eller dreie av abnormiteter som kalles rikulene.

Kjennetegn: Kroppslengde inntil 2,4 meter for hann og 2,0 meter for hunn. Halen er 5-15 cm, vekt inntil 350 kg.

Habitat: Vi finner bjørn i Skandinavia, Finland, Russland, Balkan, Alpene, Pyreneene og store deler av Asia. Den amerikanske brunbjørnen (grizzly og kodiak) som regnes som samme art finnes i Nord-Amerika. Bjørnen liker høyereliggende, avsides skogstrakter med villmarkspreg. Nordpå finnes den også i lavlandet.

Næring: Planter, insekter, småpattedyr, fisk og åtsler. Enkelte tar elg, rein og husdyr, særlig sau.

Formering: Bjørnen kjønnsmodner etter3,5-6 år. Parring skjer i mai-juni, og 2-3 (1-4) unger fødes i januar-februar. Bjørnen kan forsinke fosterutviklingen og slik justere fødselstidspunktet til et tidspunkt gunstig for å ale opp unger.

Spor: Sålegjenger, skrittlengde ved gange er 80-100 cm.

Dyr er encellete eller flercellete organismer med cellekjerne som må ta til seg føde utenfra for å overleve. De har altså ikke mulighet for å lage næringsstoffer selv, slik som planter og blågrønnbakterier. Omtrent 75% av alle beskrevne arter er dyr, og 90-95% av disse er dyr uten ryggrad (evertebrater).

Kjennetegn: Edderkopper har åtte bein og en todelt kropp. Hodet og forkroppen er sammenvokst til ett stykke, og henger sammen med bakkroppen via et smalt stykke midt på dyret. Edderkopper har også to par grzipekjever som den fanger byttet med, og vanligvis åtte små øyne som står i to rader.

Nesten alle edderkopper har gift, kombinasjonen av edderkoppenes bruk av silke og tilstedeværelse av gift gjør dem til en meget effektiv gruppe av jegere. Mange bruker silken til å fange byttet med; mens andre jakter ved hjelp av syn eller bruk av bakholdsangrep. Edderkoppene er den mest artsrike rovdyrgruppen. Det er beskrevet over 40.000 arter, og det finnes kanskje så mange som 100.000 i hele verden. Edderkoppene finnes overalt, med unntak av sydpolen. Fra strandsonen til ca. 5000 m.o.h i Himalaya.
I Norge kjenner vi til 563 naturlig forekommende edderkopparter.

To arter i Norge. Begge er lavlandsarter, og i første rekke knyttet til rennende vann. Vanlig elvemose, F. antipyretica, er vanlig i middles næringsirke elver og bekker, mer sjelden i innsjøer. Lever både i kalkrike og kalkfattige områder. Duskelvemose, F. dalecarlica, finnes spelsielt i kalkfattige områder. Kan danne massevegetasjon i svakt forurensede elver, men synes å forsvinne helt hvis pH blir lavere enn 5.

Det finnes syv underfamilier med tilsammen ca. 5-600 arter i Norge. Fjærmyggene er en av de mest artsrike gruppene i en innsjø.

Kjennetegn: Larvene ser ved første øyekast ut som små makk, men under lupe finner vi at de har hodekapsel med øyne og kjever, og små vorteføtter. Kan ha ulike farger, som rød, brun, hvit og gjennomsiktig. Hodekapselen er ofte mørkere, eller med mørkere “snute”.

Fjærmygg kan være viktige indikatorer på forurensing. De voksne hannene kjennetegnes ved store fjærformete antenner. Myggsvermene vi kan se langs kanten av innsjøer er ofte fjærmygghanner som svermer i påvente av at en hunnene skal infinne seg. Fjærmyggene stikker ikke.

Kan være spesielt tallrike i næringsrike vann. De har kroppen besatt av flimmerhår som fører dyret fremover i en glidende bevegelse. Flimmerormene finnes som regel blant råtnende plantemateriale eller på undersiden av flyteblader som f.eks. vannliljer. De fleste artene er rovdyr som lever av de minste krepsdyrene eller små insektlarver. Det er også noen som spiser planter og dødt organisk materiale.

Fåbørstemarkene (Oligochaeta) har børster eller tynne hår på alle kroppsledd. Børstene er ikke alltid like lette å se, f. eks. hos meitemark. Det finnes mange arter både i ferskvann og på land. De landlevende holder seg gjerne på litt fuktige steder, og kan derfor påtreffes i vannkanten uten egentlig å høre hjemme der.

Kjennetegn: Inntil 6 meter høyt tre. Det kan se ut som en diger busk med mange stammer. Bladene er hårete med en taggete kant og en liten spiss ytterst. Hårene gjør at bladene er mykere enn bladene på andre trær. Hassel blomstrer tidlig om våren med lange hannrakler før løvet spretter.

Voksested: Hassel er et varmekjært tre som vokser i løvskog og skogkanter, helst i tørre, litt kalkrike, sydvendte bakker og urer. Hassel vokser fort, setter mye stubbeskudd og tåler sterk skygge.

Utbredelse: I Sør- Norge går den opp til 600 m, nordover går den til Steigen i Nordland.

Anvendelse: Hasselnøtter inneholder mye næring, bl.a. fett som kan presses til olje. Nøttene har vært viktig mattilskudd langt tilbake i tid. De rette, lett bøyelige stubbeskudden som vokser opp fra hasselbusker som blir hogd, har blitt høstet med 5-10 års mellomrom og brukt som tønnebånd.

Midd er en spennende dyregruppe som lever i stort antall på de mest utrolige steder. Du har millioner av dem i senga di, og noen reagerer allergisk avføringen fra husmidd. Også skabb og flått er midd, så det er kanskje ikke rart at mange synes de er “ekle” små dyr. Men de over 800 artene vi har i Norge lever på mange ulike vis, det er mengder av dem i jorda, de lever på planter og noen er rovdyr som lever av å spise andre dyr. Rovmidd blir brukt i bekjempelse av skadedyr f. eks. på frukttrær. På verdensbasis er det beskrevet over 45.000 arter av midd, men vi regner med at det er bare en liten brøkdel av artene som er beskrevet ennå.

Pigghå er vår vanligste hai, og den blir opptil 123 cm lang. Pigghåen er utbredt på begge sider av Atlanterhavet, og er funnet langs hele norskekysten. Arten svømmer i stim, normalt på 10 til 200 meters dybde, hvor den jakter sild, torskefisk og virvelløse dyr. Hunnene kommer til kysten på grunnere vann når ungene skal komme til verden. Pigghåen har lenge vært utsatt for kommersiellt fiske. Før ble den kun fisket for den lille, fete leveren, men de siste årene har pigghå- kjøtt blitt en anvendt eksportartikkel. På grunn av den sene kjønnsmmodningen, lange drektighetstiden (18-22 måneder) og høye levealderen er arten utsatt for overfiske. Allikevel er det bare Norge som har innført et minstemål (70 cm) på pigghå.

Til planteriket regnes moser, karplanter og alger. I planteriket finner vi organismer som varierer mye i form og størrelse, fra mikroskopiske alger til kjempestore trær. Felles for alle planter er at de driver fotosyntese ved hjelp av det grønne fargestoffet klorofyll som finnes i plantecellene.

I fotosyntesen bruker plantene sollys, vann og karbondioksid og danner organiske forbindelser og oksygen. Planter og fotosyntetiserende bakterier er de eneste organismene som kan benytte solenergien på denne måten. De danner dermed livsgrunnlaget for andre organismer som trenger oksygen og mat i form av organiske forbindelser for å leve.

Planter kan ikke bevege seg slik som dyr kan, og de kan dermed ikke flytte seg rundt for å finne mat, vann eller ly og varme. Likevel finner vi planter nesten overalt i verden, fordi de ulike plantene er spesialtilpasset det området de lever i.

Sneglene er utsyrt med en raspetunge (radula) som de bruker til å skrape algebelegg fra stener og planter. De kan også spise rotnende plantedeler og detritus, og de fungerer også som åtselspisere på f.eks. død fisk. En kan finne snegl i ferskvann, saltvann og på land.

Steinfluenymfene kjennes på at de har to haletråder, i motsetning til døgnfluenymfenes tre. Enkelte billelarver og vårfluelarver kan også tilsynelatende ha to haletråder, men kan gjenkjennes på at de har kraftige rovdyrkjever, i motsetning til steinfluenes små hoder og beskjedne munndeler.

Bladene danner store tuer som er grønne om vinteren. Kvastert med mange små hoder. Vanlig langs kysten.

Den svarte skogsneglen er en stor nakensnegl som kan bli opptil 15 cm. lang når den er fullvoksen. De aller fleste individene er svarte når de er voksne, men noen har mindre pigmenter og kan være gråhvite. Små individer er hvitaktige, men når de blir et par centimeter, går de over til å bli svarte.

Tre arter er funnet i Norge.

Hestehårmark er dårlig kjente skapninger. Larvestadiene er funnet som parasitter på insekter, men de voksne er frittlevende i ferskvann. De er ekstremt lange i forhold til tykkelsen; ofte mer enn 20 cm lange og mindre enn 1 mm tykke.

Vannkalvene (Dytiscidae) er rovdyr. Både de voksne og larvene lever i vann, og kan ta bytte som er større enn dem selv. De voksne dyra har brede, hårete bakbein som brukes under svømmingen. 129 arter i 24 slekter er registrert i Norge.

Disse billene observeres gjerne i grupper som svømmer rundt på vannoverflaten. De har todelte fasettøyne, den ene delen er tilpasset å se i vann, den andre til å se i luft. Når farer dukker opp kan de både dykke og gjøre hopp over vannoverflaten. Virvlene er rovdyr og spiser insekter som faller ned på vannoverflaten. To slekter med tilsammen elleve arter er funnet i Norge.

Kjennetegn: Vårfluelarvene lever i vann, der de fleste bygger seg et hus av materiale fra omgivelsene (planter, sand, småstein osv.) for å beskytte seg selv. Noen er også frittlevende, og spinner nett istedenfor å bygge hus. Ofte blir larvene oppdaget ved at elevene ser at huset begynner å vandre. De har store kjever og er skikkelige rovdyr. De voksne vårfluene er hårete.

Vårfluelarvene er viktig føde for fisk og vannfugler.