Artsinformasjon

Kjennetegn: Berggylta har stor variasjon i farger og fargetagninger. Fargene varierer ikke bare etter fiskens levested, men også med fiskens “sinnstilstand”. Berggylta har stort hode og liten munn med store lepper, og kan bli opptil 60 cm lang (3,5 kg).

Utbredelse: Arten er utbredt langs kysten i hele Sør- Norge opp til Trondheimsfjorden, og er tallrik fra fjæra ned mot 20 meters dyp.

Næring: Føden består av muslingen, snegler, børstemark, rur og andre krepsdyr.

Forplantning: I likhet med blåstålen, er berggylten også hermafroditt som skifter kjønn i 6 års alderen.

Berggylta er brukt som matfisk, men mest til fiskesuppe. Gabriel Scotts forklaring på hvorfor ikke flere spiser berggylt: “Som suppefisk er han særdeles fin, og hodet smager som sylte – ja, var det ikke for kvindfolkets grin, så åd en mere berggylte.”

Gressgylten likner på grønngylten, men har ikke den møke flekken bak øyet, og har 4-6 piggstråler på gattfinnen mens grønngylten bare har 3. Fargene kan variere avhengig av miljøet fisken lever i. Gressgylten har en noe mer sørlig utbredelse enn grønngylten, og er mer sparsomt utbredt langs kysten i Sør- Norge. Den lever blandt alger fra fjæra og ned mot 25 meters dyp. I våre farvann fungerer gressgylten som en “pussefisk”, dvs. den spiser parasitter fra huden og gjellelokkene til større fisk.

Kjennetegn: Piggulken har en lang og tre korte pigger på forgjellelokket og ryggen er ru av torner. Til forskjell fra dvergulke, som arten er mindre enn, har piggulka bare en piggstråle og to bløtstråler i bukfinnen. Den blir som regel ikke større enn 5,5 cm lang.

Utbredelse: Finnes fra fjæra og ned til 80 meters dyp langs norskekysten nord til Folla i Nordland.

Leveområde: Piggulke liker seg godt på steder med tangbevokst stein eller grusbunn, gjerne på steder med mye kalkalger (Corallina).

Sandflyndre er utbredt på sand- og bløtbunn på 2-150 meters dyp langs hele norskekysten. I Nord- Europa er sandflyndren tallrik, og blir sjelden over 25 cm lang. Den kjennes igjen på de ru skjellene på øyesiden, den lille munnen og den ovalt buete sidelinjen over brystfinnen. Føden består av nesten alle typer virvelløse dyr som arten finner på de stedene den oppholder seg.

Kjennetegn: Opptil 8 cm bredt skall som er grønt eller brunt med mørkere marmorering på oversiden. Lys gul underside. Har relativt smale bakbein.

Leveområde: Strandkrabbe er vanlig i fjøra og på grunna.

Utbredelse: Funnet i alle fylker

Vanlig ulke er vanlig langs hele norskekysten og lever som regel på 0-25 meters dyp. Det er en bunnfisk som forekommer på nesten all slags bunn der den spiser fisk, krepsdyr og børstemark. Den er en utpreget stasjonær art, og danner som regel lokale populasjoner. I Norge kan vanlig ulke bli opptil 40 cm lang, og veie litt mindre enn en kilo.

Ålekvabben finnes langs hele kysten. Den lever hovedsaklig i fjæra og på grunt vann, men forekommer ned til ca. 40 meters dyp. Ålekvabben er en bunnfisk som trives best blant tang og ålegress, og dens nedre utbredelse er begrenset av algebeltet. Føden består av krepsdyr, snegler og fiskeyngel. Ålekvabben er en av få benfisker som føder levende unger. Alt etter størrelsen føder de 200-400 små gjennomsiktige voksenkopier som raskt vokser til 10 cm den første sommeren.