Artsinformasjon

Kjennetegn: Berggylta har stor variasjon i farger og fargetagninger. Fargene varierer ikke bare etter fiskens levested, men også med fiskens “sinnstilstand”. Berggylta har stort hode og liten munn med store lepper, og kan bli opptil 60 cm lang (3,5 kg).

Utbredelse: Arten er utbredt langs kysten i hele Sør- Norge opp til Trondheimsfjorden, og er tallrik fra fjæra ned mot 20 meters dyp.

Næring: Føden består av muslingen, snegler, børstemark, rur og andre krepsdyr.

Forplantning: I likhet med blåstålen, er berggylten også hermafroditt som skifter kjønn i 6 års alderen.

Berggylta er brukt som matfisk, men mest til fiskesuppe. Gabriel Scotts forklaring på hvorfor ikke flere spiser berggylt: “Som suppefisk er han særdeles fin, og hodet smager som sylte – ja, var det ikke for kvindfolkets grin, så åd en mere berggylte.”

Gressgylten likner på grønngylten, men har ikke den møke flekken bak øyet, og har 4-6 piggstråler på gattfinnen mens grønngylten bare har 3. Fargene kan variere avhengig av miljøet fisken lever i. Gressgylten har en noe mer sørlig utbredelse enn grønngylten, og er mer sparsomt utbredt langs kysten i Sør- Norge. Den lever blandt alger fra fjæra og ned mot 25 meters dyp. I våre farvann fungerer gressgylten som en “pussefisk”, dvs. den spiser parasitter fra huden og gjellelokkene til større fisk.

Syv arter i to slekter er kjent i Norge.

Kjennetegn: Oransje, rødbrun, mørkegrønn, mørk
fiolett eller svart. Hvite pigger i rader. Spesielt synlig er ei sentral rad pigger på langs, i midten av hver arm. Diameter ca 15-20 cm.

Utbredelse: Arten er funnet langs heile kysten.

Vanlig ulke er vanlig langs hele norskekysten og lever som regel på 0-25 meters dyp. Det er en bunnfisk som forekommer på nesten all slags bunn der den spiser fisk, krepsdyr og børstemark. Den er en utpreget stasjonær art, og danner som regel lokale populasjoner. I Norge kan vanlig ulke bli opptil 40 cm lang, og veie litt mindre enn en kilo.