Artsinformasjon

Soleihov (bekkeblom) har store gule blomster som blomster om våren og tidlig forsommer. Planten kan minne om vårkål, men soleihov er kraftigere og har bare 5 blomsterblad, vårkål har mange (7-12). De gulgrønne bladene er glatte, hele og hjerteforma. Soleihov er vanlig i hele landet opp til 1500 m. Den vokser i fuktge enger og beitemarker, i sumpskog og langs bekker og vannkanter. Det fins to underarter; vanlig soleihov (ssp. palustris) og fjellsoleihov (ssp. minor. Planten er giftig og har blitt brukt i folkemedisin.

Blåbærlyng er svært vanlig i det meste av landet. Den hører hjemme i lyngskog, både barskog og løvskog, myrer, heier og på lesider i fjellet opp til 1700 m høyde. Blåbærheiene i fjellet finner du i skråninger mellom de mest forblåste rabbene på toppen og snøleiene i bunn. På næringsfattig jord der det ikke er for vått og ikke for tørt, kan blåbærlyngen danne store tette forekomster.

Kjennetegn: Stenglene er kantete og grønne, og ikke så vedaktige som f.eks. hos blokkebær. De lysegrønne, tynne bladene er sagtannet og felles om høsten. De krukkeforma blomstene er rødlige, av og til grønnhvite.

Blåbær har vært brukt i folkemedisin, fremdeles blir tørket blåbær brukt som mageregulerende middel.

Kjennetegn: Den store gule blomsterstanden lyser opp i vårsolen, men om natten eller i regnvær lukker den seg igjen. Løvetann er egentlig en stor slekt med mange forskjellige arter. De ulike artene er ofte vanskelig å skille fra hverandre. Ser du nøye etter, vil du se at den store blomsten egentlig er en samling av hundrevis av små blomster, som ser ut som små tunger.

Man sier ofte at blomstene sitter sammen i en kurv, og løvetann tilhører det vi kaller kurvplantefamilien.

Utbredelse: Finnes i omtrent hele Norge, og i store deler av Sverige, Danmark og sørover i Europa.

Kjennetegn: Stor bregne på 25–130 cm. Bladene sitter i rosetter nede ved bakken på korte jordstengler. De grove stenglene har skjell som er gulbrune eller lyst blekbrune. Bladplatene er spisst lansettformede og bredest på midten. Bladene er dobbelt flikete, mellom- eller mørkegrønne, myke, og mangler kjertelhår. Bladene er grønne bare om sommeren.

Midtnerven har også skjell, de er blekbrune og sitter særlig tett øverst og mer spredt lengre nede. Sekundærflikene (de minste flikene) har tenner langs hele bladkanten, og kanten er ofte litt inn- eller nedbøyd. De ca. 5-8 sporehushopene (sori) sitter spredt på hele undersiden av sekundærfliken, og har tynne slør (indusium). Sløret er nyreformet og ca. 1,5 mm brede.

Bruk: Planten har vært benyttet som medisinplante, spesielt som kur mot innvollsorm, derav navnet. I dag frarådes all bruk av planten til innvortes bruk, på grunn av giften filicin.

Bregner oppsto allerede i devon.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Ormetelg