Artsinformasjon

Ballblom blir også kalt knappsoleie. Det er bare ballblom som har en slik kuleforma gul blomst, og kan ikke forveksles med noen andre norske planter. Planten er flerårig og kan bli nesten en meter høy. Ballblom blir i likhet med de andre i soleiefamilien ikke beitet på grunn av giftinnholdet. Ballblom vokser på enger (høystadeenger) og i fuktig skog til opp i snaufjellet. Den er vanlig på Østlandet sør til Aust Agder og fra indre Trøndelag til Øst-Finnmark. Mest vanlig er den nordpå. Den er sjelden på Sørlandet og vestpå. Ballblom er kåret til fylkesblomst for Troms.

Blåbærlyng er svært vanlig i det meste av landet. Den hører hjemme i lyngskog, både barskog og løvskog, myrer, heier og på lesider i fjellet opp til 1700 m høyde. Blåbærheiene i fjellet finner du i skråninger mellom de mest forblåste rabbene på toppen og snøleiene i bunn. På næringsfattig jord der det ikke er for vått og ikke for tørt, kan blåbærlyngen danne store tette forekomster.

Kjennetegn: Stenglene er kantete og grønne, og ikke så vedaktige som f.eks. hos blokkebær. De lysegrønne, tynne bladene er sagtannet og felles om høsten. De krukkeforma blomstene er rødlige, av og til grønnhvite.

Blåbær har vært brukt i folkemedisin, fremdeles blir tørket blåbær brukt som mageregulerende middel.

Finnmarkspors er en liten busk som du kjenner på de smale bladene med nedbøyd kant og rustfiltet underside. Det er den største planten i lyngfamilien. Blomstene er hvite, flate og sitter i en halvskjerm. Planten lukter sterkt aromatisk og er giftig. Finnmarkspors er en østlig art som vi finner bare i de østlige områder i landet vårt, fra Østfold og nord til Finnmark. Den trives best på næringsfattig grunn på myr og i sumpskog, men kan også vokse i kreklinghei og tørrere furuskog.

Geitrams er storvokste og blir opp mot 1,5 meter høy, og dekker ofte store områder. Når geitramsen blomsterer med sine lange lilla blomsterakser er det et vakkert syn, men når frøspredningen begynner er den ikke like populær. Planten danner store mengder frø. Frøene har ullhår som gjør at de spres veldig lett i vind.

Finnmarks fylkesblomst. Molte har en vid utbredelse i de nordlige delene av den nordlige halvkule unntatt Island hvor den mangler. I Norge finner vi den på torvmyrer over hele landet fra lavlandet og opp til ca 1300 meter. Fruktsetningen er best i nord og til fjells. Molte er særbu med egne hann- og hunnplanter. Frukten er en samlefrukt av mange halvt sammenvokste steinfrukter. Den er, og har opp gjennom historien vært meget ettertraktet. Moltefrukten har et høyt innhold av c-vitaminer og ble tidligere tatt med i tonnevis til sjøs som middel mot skjørbuk. Den inneholder også benzosyre, et naturlig konserveringsmiddel som gjør at den ikke gjærer eller råtner så lett.

Kjenntegn: De hvite bladene i toppen av planten er ikke kronblad, men vanlige blader som har mistet klorofyllet. Blomstene er små og svarte og sitter sammen i en blomsterstand. Det som altså ser ut som en stor hvit blomst er egentlig en samling av mange små svarte blomster. Når blomstene modner blir de til knallrøde steinfrukter som spises av fugler og dyr, og frøene spres på den måten.

Leveområde: Skrubbær vokser på fuktig hei og torvmark.

Utbredelse:* Finnes i hele landet.

Finnes over hele landet fra kysten og høyt opp i fjellet. Tyttebærlyng vokser i lyngheier, i furuskog og på rabber i fjellet. Den vil helst ha det næringsfattig og krever en del lys for å blomstre og sette bær. Planten har stor økonomisk betydning siden vi lager syltetøy av bærene. De sure bærene er svært holdbare fordi de inneholder benzosyrer som virker konserverende.

Kjennetegn: Tyttebær kan forveksles med melbær som også har vintergrønne læraktige blad og røde bær, men de skiller seg ut ved sin matteforma vekst og blad med flate kanter. Tyttebær har innrullet bladkant og vokser rett opp fra greinsystemer under jorden.