Artsinformasjon

Blokkebær eller skinntryte som den også kalles, er svært vanlig over hele landet. Du finner den i sumpskog, myrer og heier. Den kan vokse både fuktig og ganske tørt og oftest på næringsfattig jord. I fjellet kan du finne den på tørre skrinne rabber.

Kjennetegn: Blokkebær kan forveksles med blåbær ved første øyekast. Men ser du nærmere etter, er bladene hos blokkebær mer blågrønne og de er ikke tannet slik som hos blåbær. Stengelen er rund og mer vedaktig enn den kantete blåbærstengelen. Blokkebærene er litt større, og mattere enn blåbærene. Inni er de gulgrønne.

Kjennetegn: Inntil ein halv meter høg med hard stengel. Små og nåleforma blad. På blomstrane er det dei lysraude begerblada som er dominerande.
Røsslyngen blomstrer i juli-august. Både blomster og frøkapsler sitter ofte på gjennom vinteren.

Utbedelse: Røsslyng finnes i hele landet, men det er mest av den langs kysten i de åpne lyngheiene. Den vokser også til fjells.

Leveområde: Røsslyng trives best på sur jord og får den for mye næring i form av nitrogen vil andre planter konkurrere den ut. Planten trenger fuktighet for å kunne spire. Den er ikke så godt beskyttet mot frost, og heller ikke mot vanntap. Er jorden frosset, kan vanntapet bli så stort at lyngen tørker opp og dør over store områder.

Bruk: Røsslyng har faktisk dannet grunnlaget for jordbruksøkonomien langs Europas vestkyst i omkring 5000 år. Det var menneskene som fjernet skogen med ild og øks for å få fram lyngen isteden. Røsslyngen som er grønn hele året, var vinterbeite for dyrene. I dag har de fleste bønder sluttet å sende sau på lyngbeite, slå lyngen for å få nok vinterfôr til kyrne og ikke minst brenne lyngen som man gjorde for stadig å få ny frisk lyng. De siste 50-100 årene har kystlyngheiene derfor begynt å gro til med skog igjen. Røsslyngen har også blitt brukt til brensel, til strø under dyrene og i folkemedisinen.

Torvmoser er en orden i klassen bladmoser. Den har kun en familie og en slekt (Sphagnum). Alle artene er assosiert med fuktige forhold (f. eks. myrer og sumper), men bare to arter, S. cuspidatum og S. auriculatum, kan sies å være vannlevende. Begge lever i forsurede myrdammer.