Artsinformasjon

Leveområde: Hovedsaklig funnet på mudderbunn i elver, men kan også forekomme i stillestående vann. Den graver i mudderet.

Utbredelse: Funnet fra Østlandet og nordover helt til Finnmark men nesten ikke på Vestlandet.

Midd er en spennende dyregruppe som lever i stort antall på de mest utrolige steder. Du har millioner av dem i senga di, og noen reagerer allergisk avføringen fra husmidd. Også skabb og flått er midd, så det er kanskje ikke rart at mange synes de er “ekle” små dyr. Men de over 800 artene vi har i Norge lever på mange ulike vis, det er mengder av dem i jorda, de lever på planter og noen er rovdyr som lever av å spise andre dyr. Rovmidd blir brukt i bekjempelse av skadedyr f. eks. på frukttrær. På verdensbasis er det beskrevet over 45.000 arter av midd, men vi regner med at det er bare en liten brøkdel av artene som er beskrevet ennå.

Liten vannsalamander er den mest utbredte av salamanderne i norge, men er allikevel sjelden. Alle funn bør rapporteres til miljøvernavdelingen i fylket! Den er tidligere registrert på Østlandet og langs kysten til Stavanger, samt i et belte i Trøndelag. Den nordlige forekomsten blir av noen regnet som en egen underart, T. vulgaris borealis. Det er mulig at det finnes neoteniske bestander enda lenger nord.

Ikke registrert nord for Nordland. Larvene finnes ofte i små dammer, mens de voksne gjerne foretrekker større, dypere dammer og innsjøer, gjerne med høyt næringsinnhold.

Forholdsvis vanlig i næringsrike innsjøer på Østlandet nord til Elverum og Lillehammer, og vestover til Skien. Det tidligere navnet A. piscinalis er synonymt med A. anatina (L.).

Finnes i hele Norge. Dette er den eneste edderkoppen i vår del av verden som er tilpasset et liv utelukkende i vann. Ved hjelp av hårkledningen tar edderkoppen med seg luft til “dykkerklokkene” som den spinner mellom vannplantene eller i bunnsubstratet. Disse dykkerklokkene fungerer senere som lunger. Vannedderkoppen jakter i vannet, mens fortæring av byttet og hvile foregår i “dykkerklokka”. Yngle- og overvintringsklokkene er spesielt tettspunnete.
Vannedderkoppen er tolerant, og lever i alt fra smådammer på strandenger og næringsrike lavlandsjøer til dystrofe myrtjern i fjellet.

Slanke dyr med lange bein. Tilpasset et liv på vannoverfalten. Tett vannavstøtende hårkledning over hele kroppen hindrer at dyret blir vått, og man kan se dem løpende på de fleste noenlunde stille vannforekomster. Løpingen består egentlig av å ro seg framover med det midterste beinparet, mens det bakre beinparet henger etter som styring. Forbeina brukes til å fange byttedyr.

Disse billene observeres gjerne i grupper som svømmer rundt på vannoverflaten. De har todelte fasettøyne, den ene delen er tilpasset å se i vann, den andre til å se i luft. Når farer dukker opp kan de både dykke og gjøre hopp over vannoverflaten. Virvlene er rovdyr og spiser insekter som faller ned på vannoverflaten. To slekter med tilsammen elleve arter er funnet i Norge.

Kjennetegn: Vårfluelarvene lever i vann, der de fleste bygger seg et hus av materiale fra omgivelsene (planter, sand, småstein osv.) for å beskytte seg selv. Noen er også frittlevende, og spinner nett istedenfor å bygge hus. Ofte blir larvene oppdaget ved at elevene ser at huset begynner å vandre. De har store kjever og er skikkelige rovdyr. De voksne vårfluene er hårete.

Vårfluelarvene er viktig føde for fisk og vannfugler.