Artsinformasjon

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge.

Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Utbredelse: Storskarven finnes utbredt i alle verdensdeler unntatt Sør-Amerika, med en rekke geografisk adskilte underarter. Vår storskarv, P.c.carbo, finnes langs kysten av Nord-Atlanteren, med populasjoner i Storbritannia, Island, Grønland, Canada og Norge/Russland. Den sørligere underarten, P.c.sinensis, har i senere tid vandret inn fra Sverige/Danmark og etablert små hekkepopulasjoner i Østfold og på Jæren. Denne er mer knyttet til grunne ferskvann/brakkvann enn de nordlige populasjonene.

Hekkebiologi: I Norge hekker storskarven i kolonier fra Sør-Trøndelag til Finnmark. De viktigste områdene finner vi i Trøndelag og sørlige deler av Nordland, ca. 70 % av den norske bestanden hekker her. Koloniene ligger oftest på vegetasjonsløse holmer og skjær, ofte helt ut mot åpent hav. De kan også hekke i bratte fuglefjell.

Næring: Storskarven fisker på gruntvannsområder av alle slag, den tar mye bunnfisk som torskefisk, flyndrer og ulker.

Forflytinger: De fleste storskarvene trekker sørover i september-oktober, de viktigste områdene i Norge vinterstid er Vestlandet. Mange drar imidlertid lenger, til svenske og danske farvann, i noen tilfeller helt til Middelhavet. De trekker ofte over land, f.eks. fra Trøndelag og over Østlandet til Oslofjorden, og treffes derfor av og til i ferskvann i trekktidene. I mars-april returnerer storskarven til hekkeplassene, i Øst-Finnmark starter hekkingen ekstra tidlig, mens det ennå er full vinter.

Toppskarven hekker langs store deler av den vesteuropeiske kystlinjen fra Kolahalvøya i nord til Marokko i sør, samt i Middelhavet og Svartehavet. I Norge finnes den vanlig langs kysten fra Rogaland til Finnmark, utenom hekketiden også fåtallig lenger inn i Skagerak. Den overvintrer utelukkende langs norskekysten nordover til Lofoten. Toppskarven er mer knyttet til den absolutt ytterste delen av kysten, og tar mindre og mer pelagisk fisk enn storskarven. Den finnes likevel oftest på grunne sjøområder. Toppskarven foretrekker å hekke i sterkt kuppert terreng, ofte i steinurer på øyer og holmer ytterst mot havet. Den er mer sårbar for villmink enn sin større slektning storskarven, og muligheten for skjul til reiret, lett adkomst til sjøen og fravær av rovdyr er viktige faktorer i valg av hekkeplass. Den er stort sett et fast innslag i alle sjøfuglkolonier langs hele kysten. Den norske totalbestanden er beregnet til ca. 15.000 par.