|
|
|
Artsinformasjon
| Systematikk | Kommentar |
Gjerdesmett (Troglodytes troglodytes) |
Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Passeriformes (Spurvefugler) Familie: Troglodytidae (Gjerdesmettfamilien) Slekt: Troglodytes Art: Troglodytes troglodytes (Gjerdesmett)
| Kjennetegn: Gjerdesmetten er vår nest minste fugl og veier bare 8-10 gram. Den er rustbrun med en karakteristisk stjert som stikker nesten rett opp.
Sang: Til tross for den beskjedne kroppsstørrelsen har den en kraftig og aksellererende sang med et et raspende motiv midt i strofen. Denne sangen kan også tidvis høres om høsten og vinteren.
Habitat: Om sommeren finnes gjerdesmetten i allslags skog, ofte i områder med fuktige sig.
Utbredelse: Den er utbredt i hele Sør-Norge, og finnes mer sparsomt i indre deler av Østlandet og i Nordland og Troms.
Forflytninger: I oktober trekker deler av den norske bestanden til Vest- og Sørvest-Europa, mens andre overvintrer i vintermilde kyststrøk. Overvintrende individer kan samles i hulrom der de ligger tett sammen for å holde på varmen.
Næring: Gjerdesmetten spiser i hovedsak insekter og edderkoppdyr, men kan også fra tid til annen observeres på fuglebrettet om vinteren.
Hekkebiologi: Allerede i mars starter reirbyggingen, og byggmaterialene er mose, visne blader og tørre strå. Reiret er kulerundt med inngang fra siden. Før eggleggingen som starter i midten av mai, fores dette fores med fjær og dun. Gjerdesmetten legger rundt 8-10 egg. |
Krikkand (Anas crecca) |
Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Anseriformes (Andefugler) Familie: Anatidae (Andefamilien) Slekt: Anas Art: Anas crecca (Krikkand)
| Krikkanda er vidt utbredt over hele den nordlige delen av Eurasia og Nord-Amerika. Denne minste av gressendene våre finnes over hele landet, i de fleste typer innsjøer og ferskvann. Den trives i likhet med andre gressender best i grunne næringsrike områder med rik kantvegetasjon. Krikkanda er den av gressendene våre som hekker høyest opp i fjellet, bl.a. finnes på Hardangervidda gode hekkebestander i 1200-1300 meters høyde. Den er trekkfugl, selv om et lite antall overvintrer, først og fremst i de sørvestlige delene av landet. De fleste tilbringer vinteren i de sørlige nordsjølandene. Fra april returnerer krikkanda til hekkeplassene, seinere lenger nord avhengig av når isen forsvinner på hekkeplassen. I trekktidene kan krikkanda forekomme i temmelig store konsentrasjoner, flere tusen kan f.eks. raste i Nordre Øyeren i Akershus dersom vannstanden er gunstig. Om høsten forlater de fleste oss i løpet av september-oktober. |
Svartand (Melanitta nigra) |
| Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Anseriformes (Andefugler) Familie: Anatidae (Andefamilien) Slekt: Melanitta Art: Melanitta nigra (Svartand)
| Svartanda finnes på Island, i nordlige Storbritannia, og fra fjellområder i sør- skandinavia gjennom hele Sibir til vestlige Alaska. I Norge er den funnet hekkende i samtlige fylker med unntak av Vestfold, Østfold og OsloSvartanda velger seg helst en hekkeplass i høyereliggende områder. Den er vanligst i bjørkebeltet, men finnes både i høyfjellet og under barskogsgrensen. Sammenlignet med havelle og sjøorre, har svartanda en sørligere utbredelse i Norge. Det finnes ganske gode forekomster i fjellområder i indre Rogaland og Agder. De største forekomstene ellers er i Oppland og i indre deler av Trøndelag og Nordland, men den hekker spredt også nordover til Finnmark. Om vinteren trekker svartanda ut til kysten, de finnes da i gruntvannsområder langs hele kysten vår og videre sørover helt til kysten av Vest-Afrika. Trolig trekker mange av de norske fuglene til farvannene rundt Danmark. Fra april-mai foregår vårtrekket nordover langs kysten vår, og fuglene ankommer hekkeplassene avhengig av isløsningen. |
|
|
|
|