Artsinformasjon

Den vanligste calanoide hoppekreps i lavlandet nord til Møre. Skal også finnes enkelte steder i Finnmark. Forekommer nesten utelukkende under den marine grense. Ser ikke ut til å affiseres særlig av forurensning, hverken av næringssalter eller sur nedbør. I næringsfattige innsjøer er det bare en generasjon pr. år, men får flere generasjoner dersom primærproduksjonen er høy. Lever av planteplankton. Produserer ikke hvileegg, i motsetning til andre arter i familien.

Likner svært nye på D. longispina, og adskillelsen mellom de to artene er stadig usikker. Typiske D. hyalina er bare kjent fra en del innsjøer på Østlandet, men den er vanligere lenger sør i Europa. Siden artene er forvekslet i over 100 år, er det vanskelig å vite om de egentlig lever i forskjellige innsjøtyper. Registreringene i Norge tyder på at D. hyalina helst finnes i litt næringsrike vann hvor det også finnes en del pelagisk fisk, men ikke med overtette fiskebestander.

C. flavicans er den vanligste arten svevemygg i Norge, og den eneste som klarer seg sammen med fisk. Larvene vandrer gjerne ned i bunnsedimentet om dagen, men kommer opp for å spise om natten.

En planktonform. Opptrer både i oligotrofe og mesotrofe innsjøer, samt i mindre tjern. Kjent fra Øst- og Sørlandet. Hvis man inkluderer alle variantene innen arten, er den nærmest en kosmopolitt kjent fra alle verdensdeler. Sannsynligvis representerer arten et kompleks av nærstående former som er nesten umulig å skille fra hverandre. Arten opptrer gjerne om sommeren og høsten. Dette skyldes at den ofte går i en dvaleliknende tilstand i bunnsedimentene om vinteren, og overvintrer der mens den gjennomgår de to siste larvestadiene. Utpå våren gjenopptar de aktiviteten, og formerer seg om sommeren. Utviklingen av larvene stagnerer nesten helt når temperaturen synker under 8°C. Andre arter i slekten finnes bare i tropiske strøk.

En ganske vanlig art i hele landet. I Sør-Norge kan den finnes ihvertfall opp til 1000 moh. Forekommer både i næringsfattige og næringsrike vann. Om sommeren utvikler den en liten “hjelm” med karakteristisk form. Vinterformen er derimot uten hjelm, og kan lett forveksles med D. longispina. D. galeata er litt mindre av vekst, og finnes ofte i innsjøermed flere fiskearter eller tettere fiskebestand, da den lettere unngår å bli spist. Som andre arter i denne slekten ser den ikke ut til å overleve i forsurede innsjøer.