Artsinformasjon

Denne slekten omfatter flere arter som er vanskelige å skille fra hverandre. Det er en av de vanligst gruppene i dyreplanktonet i de fleste innsjøer. Kroppen er utstyrt med noen vingeliknende vedheng som er helt karakteristiske. Kroppen blir deformert ved fiksering.

En liten (opptil 0,75mm lang) strandlevende vannloppe med et helt karakteristisk utseende. Den bakre delen av skallet har en jevn rekke med tenner eller pigger, helt ulikt noen andre norske arter. Lever i vegetasjonsbeltet blant siv, vannliljer o.l.,helst på påvekstalger og detritus på makrovegetasjonens overflate. Maten er små partikler som den filtrerer fra substratet. Den er vanligvi monosyklisk, dvs. med en kjnnet formeringsfase om høsten. Utbredt over det meste av landet. Tidligere ført til en egen slekt (Peracantha).

Denne arten lever planktonisk i ganske mange av våre innsjøer. I høyfjellet lever den også i dammer, og finnes her i en egen variant (forma tatricus). På Svalbard lever den i dammer som er dype nok til ikke å bunnfryse. I lavlandet finnes den i både næringsrike og næringsfattige vann, men ser ut til å forsvinne ved forsuring. Navnet abyssorum fikk den fordi G. O. Sars første gang fant den på dypt vann i Maridalsvatnet i Oslo, men dette er ikke særlig betegnende. Om vinteren kan den i noen innsjøer overvintre i diapause (en dvaletilstand) i bunnslammet i det siste larvestadiet (copepodittstadium 5). De voksne er rovdyr, men de små larvene tar også planteplankton.

En meget vanlig art i hele Norge. Lever i littoralen, ofte krypende på plantedeler. Arten kan påtreffes i alle typer vann, fra svært næringsfattige til kraftig eutrofierte innsjøer og dammer.

Kan likne mye på B.longispina, som er en mye vanligere art. longirostris er mindre, og regnes som typisk for eutrofe vann. Dette har antakelig sammenheng med mer intens beiting på dyreplanktonet i mange eutrofe innsjøer, der det ofte er mye småfisk. Siden fisk oftest velger de største artene og individene som bytte, klarer den lille longirostris seg bra. Den er utbredt over det meste av landet, helst i eutrofe innsjøer. Lite kjent fra Nord-Norge, og bare noen få funnsteder på Vestlandet.

En lett kjennelig, nokså stor vannloppe som holder til i strandsonen blant vannplanter eller grovt bunnsubstrat. I nakken har den et særegent festeorgan som den bruker til å ‘parkere’ seg med mens den filtrerer småpartikler (alger) fra vannet. Ofte sitter det mange dyr på undersiden av vannliljeblader eller store steiner. Arten er utbredt over hele landet i de fleste vanntyper, fra sure, oligotrofe sjøer til mer næringsrike vann med mye vegetasjon. Den er funnet opp til 1200 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor, spises den gjerne av fisk.

Vanlig i hele landet. En planktonisk art som finnes i dammer, innsjøer og brakkvann. Størrelsen på dyrene varierer med temperatur og tilgang på føde.

Dette er en meget vanlig art som antakeligvis finnes over hele landet. Den er faktisk foreslått som kandidat til verdens vanligste dyreart. Den forekommer i en rekke varianter. Kroppen er dekket av et panser (lorica) med karakteristisk form og mønster. Derfor er den lett å identifisere i fiksert materiale, i motstning til endel andre hjuldyr som bare trekker seg sammen til en ugjenkjennelig klump. Arten finnes i alle typer vann, også saltvann, men trives dårlig hvis det blir surt. Høye tettheter kan forekomme i næringsrike innsjøer.

Finnes antakelig i hele landet. Som navnet sier har den en firkantet kroppsform. Siden kroppen er dekket av et stivt panser (lorica), beholder den formen ved fiksering. Den skilles fra K. hiemalis på mønsteret av lister på panserets ryggside. Arten er vidt utbredt fra Arktis til tropene med en rekke varianter. Finnes hos oss i hele landet inklusive Svalbard, men er ikke blant de vanligste hjuldyrene. Selv om den kan opptre i rene, næringsfattige innsjøer, er det hos oss vanligst å finne den i eutrofe vann. Her kan den til gjengjeld oppnå høy tetthet. Tåler også saltvann.