Artsinformasjon

Kjennetegn: Om sommeren har alken svart hode, strupe og rygg, og er hvit på undersiden. Den har et høyt, flatt og svart nebb med hvite tverrstriper. Om vinteren er den ganske lik, men har hvit strupe og delvis hvite kinn.

Utbredelse: Alken er i likhet med alle de andre norske alkefuglene helt knyttet til kysten og havet. Den hekker i Norge fra Lindesnes i sør, til Finnmark i nord. De største mengdene finner vi langs Mørekysten og i Nord-Norge. Utenfor forplantningssesongen kan man se alker langs store deler av kysten vår, men de fleste er å finne i Sør-Norge, Nordsjøen og Skagerrak.

Hekkebiologi: Alke er en fuglefjellsfugl i hekketiden, og finnes ofte i lomvikolonier. Hekkesesongen starter i april-mai.

Næring: Hovedsakelig småfisk, og en sjelden gang små krepsdyr.

Utbredelse: Storskarven finnes utbredt i alle verdensdeler unntatt Sør-Amerika, med en rekke geografisk adskilte underarter. Vår storskarv, P.c.carbo, finnes langs kysten av Nord-Atlanteren, med populasjoner i Storbritannia, Island, Grønland, Canada og Norge/Russland. Den sørligere underarten, også kalt mellomskarv, har i senere tid vandret inn fra Sverige/Danmark og etablert små hekkepopulasjoner fra Østfold til Hordaland. Mellomskarven er mer knyttet til grunne ferskvann/brakkvann enn fugler fra de nordlige populasjonene.

Hekkebiologi: I Norge hekker storskarven i kolonier fra Sør-Trøndelag til Finnmark. De viktigste områdene finner vi i Trøndelag og sørlige deler av Nordland. Koloniene ligger oftest på vegetasjonsløse holmer og skjær, ofte helt ut mot åpent hav. De kan også hekke i bratte fuglefjell. Ellers i Sør-Norge, fra Hordalandskysten til Østfold er det den mindre mellomskarven som hekker i noen få kolonier kolonier.

Næring: Storskarven fisker på gruntvannsområder av alle slag, den tar mye bunnfisk som torskefisk, flyndrer og ulker.

Forflytinger: De fleste storskarvene trekker sørover i september-oktober, de viktigste områdene i Norge vinterstid er Vestlandet. Mange drar imidlertid lenger, til svenske og danske farvann, i noen tilfeller helt til Middelhavet. De trekker ofte over land, f.eks. fra Trøndelag og over Østlandet til Oslofjorden, og treffes derfor av og til i ferskvann i trekktidene. I mars-april returnerer storskarven til hekkeplassene, i Øst-Finnmark starter hekkingen ekstra tidlig, mens det ennå er full vinter.

Utbredelse: Svartanda finnes på Island, i nordlige Storbritannia, og fra fjellområder i sør- skandinavia gjennom hele Sibir til vestlige Alaska. I Norge er den funnet hekkende i samtlige fylker med unntak av Vestfold, Østfold og Oslo. Svartanda velger seg helst en hekkeplass i høyereliggende områder. Den er vanligst i bjørkebeltet, men finnes både i høyfjellet og under barskogsgrensen. Sammenlignet med havelle og sjøorre, har svartanda en sørligere utbredelse i Norge. Den finnes i fjellområder i indre Rogaland og Agder. De største forekomstene er i Oppland og i indre deler av Trøndelag og Nordland, men den hekker spredt også nordover til Finnmark.

Forflytninger: Om vinteren trekker svartanda ut til kysten, der de oppsøker gruntvannsområder langs hele kysten vår, og videre sørover helt til kysten av Vest-Afrika. Trolig trekker mange av de norske fuglene til farvannene rundt Danmark. Fra april-mai foregår vårtrekket nordover langs kysten, og fuglene ankommer hekkeplassene avhengig av isløsningen lokalt.

Utbredelse: Ærfugl hekker i kyststrøk av Nord-Europa, Nord-Amerika og langs kystene av det nordlige Stillehavet, men mangler langs store deler av den russiske ishavskysten. I Norge finnes den vanlig langs hele kysten, fra de ytterste holmene og innover i fjordene.

Levemiljø: Den er sterkt knyttet til saltvann hele året, og hekker ikke i innsjøer.

Hekkebiologi: Ærfugl er utpreget sosial, og kan hekke i store kolonier. Den legger 4-6 egg i april-mai, med en gang ungene klekkes ledes de ned til sjøen der hunnen får hjelp til ungepasset av unge hunner (tanter) som ikke har noe kull selv. Hannene mister den fine drakten og samler seg i ungkarsflokker for å myte etter at hunnen har fått ungene på sjøen.