Artsinformasjon

Den vanligste calanoide hoppekreps i lavlandet nord til Møre. Skal også finnes enkelte steder i Finnmark. Forekommer nesten utelukkende under den marine grense. Ser ikke ut til å affiseres særlig av forurensning, hverken av næringssalter eller sur nedbør. I næringsfattige innsjøer er det bare en generasjon pr. år, men får flere generasjoner dersom primærproduksjonen er høy. Lever av planteplankton. Produserer ikke hvileegg, i motsetning til andre arter i familien.

Kjennetegn: Kroppsformen er relativt kort og kompakt. Tre karakterer skiller denne arten fra D. longispina som den ofte sameksisterer med: Øyet er noe mindre, hodet har en mer avrundet form mens bakspinen er kortere enn hos D. longspina. I tillegg kan kloa på bakkroppen brukes som en sikker karakter til å skille de to artene. D. pulex har et varierende antall grove pigger festet ved basis av kloa der de ytterste er mer markante en de innerste. Liksom D. magna har D. pulex en rød farge. Den kan bli større enn D. longispina, men mindre enn D. magna.

Lengde: 1,0 -3,3 mm (hunn), 1,0-1,8 mm (hann)

Utbredelse: Arten er vanlig i fisketomme grøfter, pytter og temporære dammer og koloniserer disse tidlig. Selv om den er funnet i hele landet er de fleste funnene gjort i Oslo-området. Nesten alle lokalitetene har pH > 7,0 og kan karakterises som svært næringsrike.

C. flavicans er den vanligste arten svevemygg i Norge, og den eneste som klarer seg sammen med fisk. Larvene vandrer gjerne ned i bunnsedimentet om dagen, men kommer opp for å spise om natten.

Kjennetegn: Arten har en halebrodd som er lenger enn det vi ser hos de andre dafnieartene og har en slankere kropp. Sett fra siden utgjør hodet omtrent en tredjedel av kroppslengden. Øyet er stort, med tydelige krystallinser. Den vesle øyeflekken er derimot liten, og ligger omtrent midt mellom det store øyet og ryggsiden av hodet. Arten kan være nesten gjennomsiktig, av og til med et gulaktig, grønngrått eller brunt skjær.

Lengde: 0,9 -2,3 mm (hunn), 1,0-1,7 mm (hann)

Utbredelse: D. longipina er mindre vanlig en det vi har trodd da nyere genetiske analyser har vist at det vi opprinnelig kalte D. longispina er minst tre forskjellige arter. D. longspina, slik den ble beskrevet av O.F. Müller, er vanlig i dammer der den kan sameksistere med D. pulex. I de mest møkkete dammene finner vi den ikke. Dafniene er generelt ansett for å være forsuringsfølsomme og blir sjelden funnet når pH < 6,0. Utbredelsen til D. longispina må revideres i forhold til eksisterende artskart som viser en vid utbredelse over hele landet.