Artsinformasjon

Utbredelse: Enkeltbekkasinen finnes i alle de norske fylkene, både i kyststrøk og opp mot fjellet.

Leveområde: Den hekker gjerne i åpne myrområder med rik vegetasjon.

Næring: Diverse insekter, mark og snegler er foretrukne næringsemner, lite plantekost.

Migrasjon: Under trekket finner man enkeltbekkasinen i alle former for fuktige mudderområder. Noen ganger kan man faktisk se store flokker furasjere helt åpent på dyrket mark. Våre fugler forlater landet i august-oktober, og drar nedover mot Frankrike og Portugal. Det hender at noen fugler overvintrer, om det er mildt, i sørvestlige deler av Norge. Vårtrekket foregår hovedsaklig i mars.

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge.

Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Kjennetegn: Lysegrå overside med svarte og hvite vingespisser. Gul iris og rosa bein.

Leveområde: Gråmåken er en utpreget marin art.

Utbredelse: Hekker langs hele norskekysten, men spredte funn i innlandet er også gjort. Man kan finne gråmåken som solitær hekkefugl, og som koloniruger, med kolonier opp i tusenvis av par. De største koloniene finnes i Nord-Norge.

Næring: Som de fleste av de store måkeartene er gråmåken en alteter. Man kan finne store ansamlinger ved for eksempel søppelplasser, og ved fiskerimottak.

Forflytinger: Man antar at de fleste norske gråmåkene trekker ut av landet om høsten i perioden september til november, til kyststrekningen Danmark til Portugal. Man ser mye gråmåke om vinteren også, men dette er sannsynligvis nordlige og østlige fugler. De starter å hekke i april.

Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen.

Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).

Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer.

Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.

Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.

Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.

Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.

Kjennetegn: En relativt liten vadefugl med korte bein og kort nebb. Til stadighet vipper den på stjerten. Strandsnipe flyr ofte lavt over vannet med nedoverbøyde vinger som beveges støtvis. Oversiden er olivenbrun med mørkere spetter, mens undersiden er helt hvit.

Habitat: Arten er meget nært knyttet til vann, og så lenge vann ikke er noen begrensning er den lite kritisk til habitatvalget. Den unngår eksponert kyst, og foretrekker kanskje mest av alt noe steinete strandlinje med vegetasjon.

Utbredelse: Strandsnipa er vår mest tallrike vadefugl, med en bestand i Norge på anslagsvis 150 000 par. Vi finner den helt fra kysten, til langt opp i fjellheimen, spredt over stort sett hele landet.

Forflytninger: De norske fuglene er langtrekkere, og overvintrer i Afrika. Høsttrekket foregår i stor grad fra juli-september, mens vårtrekket avvikles mellom april-mai.

Næring: Bløtdyr, insekter og insektlarver.

Toppanda finnes utbredt fra Island og østover i et bredt belte gjennom hele Eurasia. I Nord-Amerika erstattes den av den svært like ringanda, som er observert noen få ganger i Norge. Fra gammelt av fantes toppanda stort sett bare i Nord-Norge, men de siste 30 årene har den bredt seg sørover og finnes nå vanlig over mesteparten av Sør-Norge. Litt av grunnen til at den har kunnet spre seg så effektivt, er nok at den er svært fleksibel i valg av hekkebiotop. Den foretrekker grunne vann, siden den er avhengig av å dykke til bunnen for å finne mat. Bortsett fra det, finnes den i de fleste miljøer fra sterkt eutrofierte vann i jordbruksområder til oligotrofe vann i høyfjellet. Ofte velger den å legge reiret midt i måkekolonier, noe som gir effektiv beskyttelse mot predatorer. Om vinteren trekker toppanda mot sør og vest, og bestanden på Vestlandet er mange ganger høyere i vinterhalvåret. Konsentrasjoner på 500-1000 individer er ikke uvanlig vinterstid på strekningen mellom Bergen og Jæren. I resten av landet er den mer fåtallig om vinteren. Trolig kommer mange av vinterfuglene våre langt østfra, en fugl ringmerket om vinteren i Stavanger ble nylig gjenfunnet i Finland.