Fiskemåke (Larus canus) |
Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Charadriiformes (Vade-, måke- og alkefugler) Familie: Laridae (Måkefamilien) Slekt: Larus (Måker) Art: Larus canus (Fiskemåke)
| Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.
Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.
Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.
Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.
Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april. |
Gråspurv (Passer domesticus) |
Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Passeriformes (Spurvefugler) Familie: Passeridae (Spurvefamilien) Slekt: Passer Art: Passer domesticus (Gråspurv)
| Kjennetegn: Gråspurvhannen har blygrå isse, en svart strupeflekk av varierende størrelse og et leverbrunt bånd fra øyet og bakover ned i nakken. Hunnen har mindre iøynefallende fjærfarger. Begge kjønn gir et brungrått inntrykk, hunnen mer grått enn hannen.
Sang: Lyden er kvitrende og ensartet med separate “tjirp”-lyder.
Habitat: Den trives i åpent kulturlandskap ispedd busker, og er vanlig på gårdsbruk. Gråspurven er standfugl og veldig stasjonær. Den finnes i større grad enn andre fugler inne i menneskeskapte lokalklima som fjøs, kraftfórlagre og bakerier.
Utbredelse: Gråspurven hekker i hele landet, men er i stor grad knyttet til menneskelig aktivitet.
Næring: Føden består hovedsakelig av frø og insekter.
Hekkebiologi: Den hekker vanligvis i hulrom, men kan også bygge reir fritt i trær eller busker, da et forseggjort overbygd reir med inngang fra siden. Egglegging starter i april-mai og 2-3 kull i året med 4-5 egg i hvert fostres i felleskap av foreldrene. Tidligere mente man at gråspurven var monogam livet ut (kun en partner), men det er ikke uvanlig at gråspurvhanner veksler mellom flere hunner. |
Heipiplerke (Anthus pratensis) |
Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Passeriformes (Spurvefugler) Familie: Motacillidae (Erlefamilien) Slekt: Anthus Art: Anthus pratensis (Heipiplerke)
| Kjennetegn: Knapt 15 cm lang. Gråbrun spraglet med gråhvit buk og rødaktige bein. Nebbet er tynt og spisst. Ligner mye trepiplerke men har et annet habitat enn denne.
Utbredelse: Heipiplerka er en av våre aller vanligste fuglearter om sommeren, og sees helst i åpne landskap. Den finnes fra den ytre kysten til høyfjellet, fra Lindesnes i sør til Varanger i nord.
Trekkforhold: Heipiplerka er en utpreget trekkfugl, selv om noen få også frister tilværelsen i Norge om vinteren. De aller fleste trekker ut av landet i september, og overvintrer i Middelhavsområdet og i det sørvestlige Europa. Vårtrekket starter så smått i slutten av mars, og de fleste ankommer landet i løpet av april.
Hekkebiologi: Dette er en utpreget bakkehekker, som finner små hullrom blant gresstuer eller lignende, der den lager et reir av fine strå. 5-6 egg ruges i 14 dager før de klekkes, og ungene forlater reiret etter nye 14 dager. |
Hønsehauk (Accipiter gentilis) |
Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Accipitriformes (Haukefugler) Familie: Accipitridae (Haukefamilien) Slekt: Accipiter (Haukefugler) Art: Accipiter gentilis (Hønsehauk)
| Habitat: Hønsehauken finnes som hekkefugl helst i barskog med høy bonitet, men påtreffes også i løv- og blandingsskog.
Utbredelse: Den er utbredt i hele Sør-Norge, og blir mer uvanlig jo lenger nord i landet du kommer. Arten er kategorisert som sårbar på den norske rødlista, og bestanden har gått tilbake de siste tiåra – tolig for det meste som følge av habitatødeleggelser gjennom moderne skogbruk.
Forflytninger: Hønsehauker som har blitt ringmerket som reirunger i Norge beveger seg ikke så langt, og arten er å regne som en stand- og streiffugl. Gjenfunn av ringmerkete fugler utenfor Norge stammer for det meste fra Sverige, men det er også gjort enkeltfunn i Storbritannia og Finland. |
Linerle (Motacilla alba) |
Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Passeriformes (Spurvefugler) Familie: Motacillidae (Erlefamilien) Slekt: Motacilla Art: Motacilla alba (Linerle)
| Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen.
Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).
Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer.
Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.
Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.
Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.
Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender. |
Sjøorre (Melanitta fusca) |
Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Anseriformes (Andefugler) Familie: Anatidae (Andefamilien) Slekt: Melanitta Art: Melanitta fusca (Sjøorre)
| Sjøorren har en utbredelse som ligner svartandas, men den hekker lenger mot sør både i Eurasia og i Nord-Amerika. Bl.a. hekker den vanlig i skjærgården i nesten hele Østersjøen, noe svartanda ikke gjør. I Norge finnes den i høyereliggende vann i Sør-Norge og spredt nordover, utbredelsen er nærmest identisk med svartandas bortsett fra at den mangler helt i indre strøk av Rogaland og Agderfylkene der svartanda er vanlig forekommende. Også trekkbevegelsene til sjøorren har mye til felles med svartanda. Den forlater hekkeområdene i innlandet og trekket til kysten fra september-oktober, men den har et noe mer nordlig tyngdepunkt i vinterutbredelsen. Sjøorren er sterkt knyttet til langgrunne områder med sandbunn den tiden den oppholder seg i saltvann, dvs. ca. 3/4 av året. Kyststrekningen fra Lista til Jæren og Trøndelag synes å ha de største vinterforekomstene i Norge. Vårtrekket foregår i mai måned. |
Toppand (Aythya fuligula) |
Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Anseriformes (Andefugler) Familie: Anatidae (Andefamilien) Slekt: Aythya Art: Aythya fuligula (Toppand)
| Toppanda finnes utbredt fra Island og østover i et bredt belte gjennom hele Eurasia. I Nord-Amerika erstattes den av den svært like ringanda, som er observert noen få ganger i Norge. Fra gammelt av fantes toppanda stort sett bare i Nord-Norge, men de siste 30 årene har den bredt seg sørover og finnes nå vanlig over mesteparten av Sør-Norge. Litt av grunnen til at den har kunnet spre seg så effektivt, er nok at den er svært fleksibel i valg av hekkebiotop. Den foretrekker grunne vann, siden den er avhengig av å dykke til bunnen for å finne mat. Bortsett fra det, finnes den i de fleste miljøer fra sterkt eutrofierte vann i jordbruksområder til oligotrofe vann i høyfjellet. Ofte velger den å legge reiret midt i måkekolonier, noe som gir effektiv beskyttelse mot predatorer. Om vinteren trekker toppanda mot sør og vest, og bestanden på Vestlandet er mange ganger høyere i vinterhalvåret. Konsentrasjoner på 500-1000 individer er ikke uvanlig vinterstid på strekningen mellom Bergen og Jæren. I resten av landet er den mer fåtallig om vinteren. Trolig kommer mange av vinterfuglene våre langt østfra, en fugl ringmerket om vinteren i Stavanger ble nylig gjenfunnet i Finland. |