Artsinformasjon

Kjennetegn: Gjøken er lett kjennelig på tverrstripene i brystet og den karakteristiske ko-ko-lyden som kan høres fra 1. mai i Sør-Norge og fra månedskiftet mai-juni i Finnmark.

Utbredelse: Gjøken har en vid utbredelse i Norge og finnes hekkende både over og under tregrensen fra Lindesnes i sør til lengst nord i Finnmark.

Habitat: Den foretrekker terreng som veksler mellom treklynger og åpent lende.

Trekkforhold: Den norske gjøken overvintrer i Afrika. De fleste fuglene ankommer landet i løpet av mai, og høsttrekket starter allerede i juli/august.

Hekkebiologi: Den lager ikke eget reir, men legger egg i reirene til små spurvefugler. Her i Norge er heipiplerka mest utsatt for dette, men et stort utvalg spurvefuglarter kan bli utsatt for gjøkens reirparasittisme. En hunn kan legge 10-25 egg i løpet av en hekkesesong. Gjøkeegget klekker litt før de andre eggene i reiret, og gjøkungen kaster ut de andre eggene rett etter at den er klekket. Gjøkungen blir så matet opp av “fosterforeldrene”. Føden består av sommerfugllarver og andre insekter.

Kjennetegn: Vår nest største trost (etter duetrosten) som kan bli opptil 26 cm. lang. Brystet er gyllent med svarte pilformete flekker, hodet og nakken er grå, mens ryggens brunfarge står i kontrast til den grå overgumpen. Hunnen og hannen er like.

Habitat: Gråtrosten finnes i de fleste norske habitater. Der det er skog hekker den i trær, mens i fjellet legger den reiret rett på bekken eller i kratt.

Utbredelse: Gråtrosten finnes vanlig som hekkefugl i store deler av landet, fra kyst til høyfjell.

Forflytninger: Normalt forsvinner våre hekkefugler sørover i september og oktober for å overvintre i de vestlige delene av kontinentet og på de Britiske øyer. Avhengig av bærhøsten, spesielt rognebær, kan tusenvis av gråtroster overvintre hos oss. Disse fleste av disse fuglene stammer trolig fra områder øst for Norge. I slike år kan man få besøk av gråtrosten på foringsplassen om man legger ut bær eller epler.

Næring: Meitemark, insekter, edderkopper og forskjellige plantedeler. Om høsten er krekling og rogn viktige næringskilder.

Hekkebiologi: De hekker gjerne i kolonier og er meget aggressive ved reiret. Om mennesker eller andre farer kommer for nær egg eller unger, driter de i felleskap på inntrengerne mens de lager et veldig spetakkel. Den norske hekkebestanden ble i Norsk Fugleatlas (1994) anslått til å være minst en million par. Hekkesesongen strekker seg fra april til juli. I Sør-Norge kan de noen ganger ha to kull i løpet av en sesong.

Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen litt mer blass i fargen.

Utbredelse: Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).

Habitat: Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer.

Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.

Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.

Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.

Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.

Løvsangeren er mest tallrik i løvskog men finnes over hele landet i ulike habitater fra kystøyer til vierbeltet på fjellet. Løvsangeren er trolig vår mest tallrike spurvefugl (2-10 millioner hekkende par). Den har en myk fløytende og melodisk sang. Den ankommer hekkeplassen i slutten av april/i løpet av mai, og 6-7 egg legges så i et kulerundt reir som regel plassert godt skjult på bakken. Etter klekking mates ungene i reiret 13-14 dager, og i 10-12 dager utenfor reiret. Løvsangeren kan ha to reir i løpet av sesongen. Den trekker i august-september til tropisk Afrika.

Kjennetegn: Sanglerka er en spurvefugl som er litt mindre enn en stær. Oversiden er brun med mørkere streker, undersiden er beigehvit, og på brystet har den mørke streker. På hodet har den en liten topp som kan reises av og til. Sangen er vedvarende, og de kan synge i timesvis uten stans. Sanglerka ble kåret til “Årets fugl” av Norsk Ornitologisk Forening i 2005.

Utbredelse: Utbredelsesområdet strekker seg fra Japan i øst til Europa i vest. I Norge finner vi den utbredt fra Østlandet og langs kysten nord til Trøndelag. Videre nordover er den mer fåtallig, men finnes som hekkefugl i alle norske fylker. Den norske bestanden ble i 1994 (Norsk Fugleatlas) anslått til å legge på mellom 100 000 og 500 000 par.

Habitat: Arten er hovedsakelig å finne som hekkefugl i det åpne kulturlandskapet. Endringer i jordbrukets driftformer har vært problematisk for sanglerka, i tillegg til ulovlig jakt etter arten i bla. Frankrike. I Norge har vi ikke tilgjengelig data i forhold til bestandsreduksjon, men fra Falsterbo i Sør-Sverige registrerte de en halvering i antall trekkende fugler om høsten i en femtenårsperioden fra 1970. I Storbritannia har man påvist en reduksjon av bestanden på hele 75% i løpet av de siste 20 åra!

Forflytninger: Arten er en av de aller første trekkfuglene som kommer tilbake om våren. Allerede i slutten av februar dukker de første opp. Normalt forlater sanglerkene Norge i løpet av oktober, men noen overvintrer på Vestlandet.

Hekkebiologi: Hannene jubler høyt i sky for å tiltrekke seg hunner gjennom hele sommeren, og de kan få hele tre kull i løpet av en sesong.