Artsinformasjon

Kjennetegn: Svart på hode og bryst, hvite kinn, hvit buk og lang mørk stjert. Hunnen er litt mer blass i fargen enn hannen.

Utbredelse og habitat: Linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer. Arten finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.).

Forflytninger: Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.

Næring: Maten består av insekter og andre småkryp.

Hekkebiologi: Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret.

Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.

Kjennetegn: Perleugla er den nest minste ugla i Norge. Det er sjelden å se perleugla ute i skogen. Den sitter gjerne godt gjemt inne mellom greinene i et bartre. Det er når perleugla kikker ut fra reirplassen sin at du kan studere den på kloss hold. De gule, store øynene skiller den lett fra en kattugle, og så er den mye mindre.

Lyd: Det de fleste forbinder med perleugla er sanglyden til fuglen. Allerede i februar/mars kan du høre perleugla synge. Sangen består av 5-8 raske støt i serie, og kalles ofte for hukring. Den høye lyden kan høres på flere kilometers avstand. Sangen varsler at perleugla har funnet seg en hult tre eller en fuglekasse den vil hekke i.

Hekkebiologi: Når det er mye mus, kan perleugla få fram store ungekull på 7-8 unger

Kjennetegn: Stæren er vanskelig å forveksle med andre arter i Nord-Europa. Den har en mørk drakt som i sollys skimrer i metalliske grønne og blå farger. Lyse vingebremmer gir stæren et spettete inntrykk. Om våren har hannen færre slike spetter enn hunnen. Den er også sterkere lilla og grønn, og har blåaktig nebbasis.

Sang: Sangen er vekslende med hermelyder, gnisninger, klapring og langtrukne, lyse plystrelåter.

Utbredelse: Stæren er utbredt i det meste av landet, unntatt i de mest alpine områdene. Den er sterkt knyttet til åpent lende som jordbrukslandskap og andre menneskeskapte biotoper.

Næring: Stæren bruker det lange nebbet sitt til å finne meitemark og insekter på bakken og smådyr i tangen i fjæra. Den spiser også en del bær, frukt og frø.

Hekkebiologi: Reiret bygges i hulrom, under takstein, i hule trær, postkasser, og fuglekasser, og den hekker gjerne i kolonier. Stæren legger normalt 5 egg i mai. Etter klekking hører man gjerne lyden av ungene som tigger når foreldrene kommer med mat. Vanligvis overlever rundt 3 unger til flygedyktig alder.

Den hekker villig i fuglekasser med innflygingshull på rundt fem cm. i diameter. Allerede i mars dukker de tidligste fuglene opp, men hekkingen tar ikke til før i slutten av april. Kassen kan like gjerne henges opp på stolper og husvegger som på trær – gjerne et par meter over bakken.

Kjennetegn: Vipa er med sitt karakteristiske utseende og fluktspill en av våre mest kjente fuglearter i kulturlandskapet. De svart bryst som strekker seg opp til nebbet og på pannen. Undersiden forlvrig er hvit. Ryggen er metallskinnende grønn. Begge kjønnene har en topp, men hos hannene er den lengre enn hos hunnene. Hannene er dessuten mer kontrastrike i fjærdrakten enn hunnene.

Utbredelse: Norske viper hekker fortrinnsvis realtivt kystnært fra Østfold til Nordland, samt i dalstrøkene i Innlandet og nordover til Trøndelag. Arten er en sjelden hekkefugl i Troms og Finnmark. Kjerneområdet for vipa i Norge er på Jæren, der opptil halvparten av landets bestand hekker.

Leveområde: I hekketiden er arten vanligst i jordbrukslandskap, men finnes også på myrer med kortvokst gras. På trekk og i overvintringsområdene foretrekker de alltid åpne områder uten særlig innslag av trær.

Forflytinger: Vipa er en trekkfugl som overvintrer i kystområder fra Storbritannia til Spania. Om våren er den en av de tidligste trekkfuglene som kommer tilbake. Ankomsten kan skje allerede fra slutten av februar. Høsttrekket starter i slutten av juli, og de fleste har forlatt landet innen utgangen av oktober. Det hender at noen viper overvintrer, men det er ikke vanlig.

Næring: Insekter, meitemark og diverse bløtdyr.

Hekkebiologi: Vipa sitt akrobatiske fluktspill er et yndet vårtegn. Det er hannene som utøver dette fluktspillet. Den gjør de for å vise seg fram for mulige partnere og for å vise andre viper at området er opptatt. Vipene kan hekke relativt nært hverandre, og å leve i løse kolonier er optimalt for dem. Vipehanner kan ha flere hunner. Hunnene legger 3-4 egg i et lite avansert reir på bakken. Det skjer i april, og eggene ruges i 4 uker før de klekker. Om første hekkeforsøk mislykkes prøver de gjerne en gang til. Ungene forlater reiret kort tid etter klekking, og bruker en måned på å bli flygedyktige. De blir uavhengige fra sine foreldre kort tid etter at de kan fly.