Artsinformasjon

Vanlig frosk er funnet over hele landet, og kan gå til høyder over 1000 meter over havet i fjellstrøk i Sør- Norge.

Dyr er encellete eller flercellete organismer med cellekjerne som må ta til seg føde utenfra for å overleve. De har altså ikke mulighet for å lage næringsstoffer selv, slik som planter og blågrønnbakterier. Omtrent 75% av alle beskrevne arter er dyr, og 90-95% av disse er dyr uten ryggrad (evertebrater).

Kjennetegn: Edderkopper har åtte bein og en todelt kropp. Hodet og forkroppen er sammenvokst til ett stykke, og henger sammen med bakkroppen via et smalt stykke midt på dyret. Edderkopper har også to par grzipekjever som den fanger byttet med, og vanligvis åtte små øyne som står i to rader.

Nesten alle edderkopper har gift, kombinasjonen av edderkoppenes bruk av silke og tilstedeværelse av gift gjør dem til en meget effektiv gruppe av jegere. Mange bruker silken til å fange byttet med; mens andre jakter ved hjelp av syn eller bruk av bakholdsangrep. Edderkoppene er den mest artsrike rovdyrgruppen. Det er beskrevet over 40.000 arter, og det finnes kanskje så mange som 100.000 i hele verden. Edderkoppene finnes overalt, med unntak av sydpolen. Fra strandsonen til ca. 5000 m.o.h i Himalaya.
I Norge kjenner vi til 563 naturlig forekommende edderkopparter.

Etasjemose lyder navnet sitt og vokser i etasjer. Hvert år vokser en ny generasjon opp av den gamle, og slik ender mosen opp med å likne en trapp. De eldste generasjonene råtner opp.

Kjennetegn: Etasjemose blir 10-20 cm lang, og stilken kan være grønn, gul, rød eller brun. Bladene er mørkt grønne til brune på eldre skudd, og lysere grønne på de yngre. Bladene har som regel to midtnerver og tenner i kantene. Bladene på stilken er omtrent 2 mm lange og 1,5 mm brede, mens grenbladene er mindre.

Etasjemose tåler skygge, men ikke så mye sollys. Den vokser på jord, stokk og stein. Planten finnes i store deler av den nordlige halvkulen, spesielt i kjølige strøk, til fjells og i tundraen. En gjennomsnittlig etasjemose blir 8 år.

Sammen med torvmose har den blitt brukt til å tette hus i gamle dager.

Moser oppsto tidlig, og i silur hadde vi moseskoger før de andre plantene kom på banen.

Kilde: https://nn.wikipedia.org/wiki/Etasjemose

Hvit nøkkerose er ganske vanlig her til lands, og kalles også hvit vannlilje.

Kjennetegn: Hvit nøkkerose er norges største blomst. Den vokser i stille tjern, men kan ogå vokse i elver og næringsfattig/næringsrikt vann. Rotstokken kan bli svært tykk og står rett opp i vannet. Hvert år kommer det nye blad opp fra basis av rotstokken. Bladene flyter fordi bladstilken har fire lange luftkanaler, disse leder også oksygen ned til rota. Blomstringen skjer i juni til august.

De har store blomster som er tilpasset pollinering med biller.

Hvit nøkkerose er vanlig i lavlandet nord til Troms, spesielt langs kysten. Planten er giftig og er knyttet til en del overtro. Den blir ofte delt inn i tre underarter som igjen danner former seg imellom; stor nøkkerose, smånøkkerose og kantnøkkerose.

Nøkkeroser oppsto tidlig i blomsterplantenes evolusjon, allerede i kritt.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Nøkkerosefamilien

Kjennetegn: Ryggsvømmere har takformet rygg, og svømmer med buken opp. De “ror” gjennom vannet ved å bruke de lange bakbeina sine som årer, og de flyr også godt. Ryggsvømmere er rovdyr som jakter på andre insekter, rumpetroll og småfisk.

Posisjonen med buken opp i vannet, er styrt av lys og ikke gravitasjonskraften. Hvis du putter en ryggsvømmer i et akvarium belyst fra undersiden, vil ryggsvømmere svømme med buken ned!

Kjennetegn: Sisselrot er en liten bregne, den blir opptil 40 cm høy. Bladene har avrundete fliker. Bak på bladet blir det dannet sporehoper, de sitter i to rekker langs midten av bladfliken. Stilken er om lag så lang som bladplaten, og hårløs. Fargen er lysegrønn eller mellomgrønn, og bladene kan være litt læraktige. Om våren dannes det nye blad, men bregnen er likevel vintergrønn.

Sisselrot trives på frisk og fuktig jord som er litt steinete, også langs kysten og i bergskråninger. Sisselrot vokser på fuktige steder, gjerne i murer, bergskråninger og steinurer. Den finner næring blant steinblokker og i ur, mellom steingjerder, ved gamle løvtrær, i eng, hei og sanddyner ved kysten.

Sisselrot vokser i absolutt hele landet unntatt deler av indre Nordland.

Sisselrot vokser ofte i bratte skrenter, og har en spiselig jordstengel som smaker lakris.

Bregner oppsto allerede i devon.

Liten vannsalamander er den mest utbredte av salamanderne i norge, men er allikevel sjelden. Alle funn bør rapporteres til miljøvernavdelingen i fylket! Den er tidligere registrert på Østlandet og langs kysten til Stavanger, samt i et belte i Trøndelag. Den nordlige forekomsten blir av noen regnet som en egen underart, T. vulgaris borealis. Det er mulig at det finnes neoteniske bestander enda lenger nord.

Bare kjent fra Sør-Østlandet i Norge. En tolerant art, men som vannskorpionen fortrinnsvis funnet i oligotrofe sjøer eller dammer med vegetasjon. Stavtegene kan bli 35 mm lange uten ånderøret, men kan allikevel være vanskelig å få øye på.

Vannkalvene (Dytiscidae) er rovdyr. Både de voksne og larvene lever i vann, og kan ta bytte som er større enn dem selv. De voksne dyra har brede, hårete bakbein som brukes under svømmingen. 129 arter i 24 slekter er registrert i Norge.

Slanke dyr med lange bein. Tilpasset et liv på vannoverfalten. Tett vannavstøtende hårkledning over hele kroppen hindrer at dyret blir vått, og man kan se dem løpende på de fleste noenlunde stille vannforekomster. Løpingen består egentlig av å ro seg framover med det midterste beinparet, mens det bakre beinparet henger etter som styring. Forbeina brukes til å fange byttedyr.

Øyenstikkerlarvene er store og skiller seg fra alle andre insekter ved at underleppen er omdannet til en såkalt maske, en leddelt tang som kan skytes frem foran hodet for å gripe et bytte. Alle øyenstikkerlarver er rovdyr, og de beveger seg langsomt krypende på bunnen eller på planter.