Artsinformasjon

Utbredelse: Laksanda kan betraktes som silandas storebror fra innlandet. På global basis har den mye den samme utbredelsen som silanda, mens den i Norge stort sett er fraværende som hekkefugl på kysten.
Den finnes over hele landet, men er sjelden og fåtallig som hekkefugl på Vestlandet. Etter endt hekking samles laksender fra et stort område langs kysten av Finnmark for å myte. Fugler merket så langt borte som England og Sveits, er funnet her blant konsentrasjoner av laksender på over 1000 individer som samler seg ved munningen av større elver. Munningen av Tanaelva er særlig kjent for sine store konsentrasjoner av laksand på ettersommeren og i september, med opptil 10.000-25.000 individer samlet.

Leveområde: Den hekker helst ved skogsjøer og sakteflytende elver i innlandet, og plasserer reiret i hule trær, andeholker eller andre passende hulrom.

Forflytinng: Om vinteren foretrekker den å holde seg i ferskvann og brakkvann, men finnes også i saltvann nordover til Lofoten. Den norske vinterforekomsten er relativt beskjeden og spredt i småflokker.

Næring: Laksanda lever av fisk, og foretrekker områder med klart, relativt grunt vann. Oftere enn andre ender finnes den på elvestrekninger med litt fart på vannet.

Kjennetegn: Oteren er lang og slank med korte bein og rett hale. Kroppslengde inntil 80 cm, hale inntil 50 cm og vekt fra 6-10 kg. Oteren har svømmehud mellom tærne og hannen er større enn hunnen.

Habitat: Man finner oteren i Asia, Nord-Afrika og i Europa. Den lever nær vann (både ferskvann og saltvann) og er en god svømmer.

Næring: Hovedsaklig fisk, men også kreps, krabber og småpattedyr.

Formering: Oteren kjønnsmodner i 2-3-årsalderen. Den kan parre seg hele året. De fleste fødsler skjer på våren og forsommeren, men fødsler kan skje hele året gjennom.

Spor: Skrittlengde i sprang er fra 80-100 cm.

Utbredelse: Silanda har en cirkumpolar utbredelse, og finnes i et bredt belte i nord-sør utstrekning. Den unngår kun de mest ekstremt arktiske områdene. I Norge har silanda en utbredelse hovedsakelig knyttet til kysten, men den finnes i enkelte områder med gode bestander også i innlandet. Vinterstid finnes silanda stort sett mellom holmer og skjær over alt, med størst konsentrasjoner langs kysten av Trøndelag og Nordmøre.

Habitat: Den er meget tilpasningsdyktig, og hekker både i saltvann og ferskvann og fra den ytre kystlinjen til 1000 m.o.h. Den er mest tallrik i beskyttede saltvannsbukter, gjerne i brakkvann ved elvemunninger.

Hekkebiologi: Ofte plasseres reiret i terne- og måkekolonier, der den rugende fuglen får god beskyttelse mot predatorer. Etter hekkingen samles ofte silanda i store konsentrasjoner i fiskerike områder for å myte, viktige myteområder finnes særlig på kyststrekningen Møre & Romsdal til Nordland.

Næring: Silanda lever av småfisk, og foretekker områder med klart vann siden den jakter under vann ved hjelp av synet. I motsetning til de fleste dykkende andearter, bruker de beina i tillegg til vingene for å få framdrift under vann.

Utbredelse: Storspoven finnes hos oss i størst antall på østlandet, og fra Rogaland nordover mot Troms. Arten har minket i antall de nordiske landene, som følge av moderne jordbruk og jakt.

Leveområde: Storspoven finnes i mange ulike habitater under hekketiden, både langt inn i landet, men er kanskje mest typisk ute ved kysten. Alle former for dyrket mark, strandeng, lynghei, og myrer synes å være områder hvor den trives.

Næring: Storspoven fortrekker animalsk kost, som insekter, børsteorm og mindre krepsdyr. Om høsten spiser de dessuten endel bær.

Migrasjon: Under trekket, som om høsten foregår fra juli til oktober, finner vi storspove hovedsaklig ved kystnære våtmarker. Vårtrekket foregår i mars og april. Hovedtyngden av de norske storspovene overvintrer på de Britiske øyer.

Kjennetegn: Tjelden har helt svart og hvit fjærdrakt. Nebbet er rødt og uvanlig langt. Beina er rosa og øynene er røde. Begge kjønn har lik fjærdrakt.

Utbedelse: Tjelden er en karakterart i kystnære støk over hele landet. Noen få plasser påtreffes den også hekkende i innlandet. Man regner med at det finnes 50.000 – 100.000 par i Norge.

Næring: Næring finner den både i fjæra, der den søker etter skjell, muslinger og snegler, og i jordbrukslandskap eller på ulike typer grøntarealer, der hovedføden ofte består av meitemark.

Forflyting: Tjelden er hos oss trekkfugl, og høsttrekket foregår i all hovedsak fra august til september. De fleste fuglene overvintrer i England, Tyskland og Nederland, men noen få frister tilværelsen også i Norge vinterstid. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars, stundom i slutten av februar.