Artsinformasjon

Kjennetegn: Gjerdesmetten er vår nest minste fugl og veier bare 8-10 gram. Den er rustbrun med en karakteristisk stjert som stikker nesten rett opp.

Sang: Til tross for den beskjedne kroppsstørrelsen har den en kraftig og aksellererende sang med et et raspende motiv midt i strofen. Denne sangen kan også tidvis høres om høsten og vinteren.

Habitat: Om sommeren finnes gjerdesmetten i allslags skog, ofte i områder med fuktige sig.

Utbredelse: Den er utbredt i hele Sør-Norge, og finnes mer sparsomt i indre deler av Østlandet og i Nordland og Troms.

Forflytninger: I oktober trekker deler av den norske bestanden til Vest- og Sørvest-Europa, mens andre overvintrer i vintermilde kyststrøk. Overvintrende individer kan samles i hulrom der de ligger tett sammen for å holde på varmen.

Næring: Gjerdesmetten spiser i hovedsak insekter og edderkoppdyr, men kan også fra tid til annen observeres på fuglebrettet om vinteren.

Hekkebiologi: Allerede i mars starter reirbyggingen, og byggmaterialene er mose, visne blader og tørre strå. Reiret er kulerundt med inngang fra siden. Før eggleggingen som starter i midten av mai, fores dette fores med fjær og dun. Gjerdesmetten legger rundt 8-10 egg.

Kjennetegn: Kjennes lett på kombinasjonen av grått og svart i fjærdrakten. Hodet, strupen, brystet, vingene og stjerten er svart, mens resten av fuglen er grå.

Sang: Den hese “krakselyden” til kråka er vel også kjent for de fleste.

Habitat: En meget tilpasningsdyktig art som finnes i de fleste kulturområder i alle kanter av landet.

Forflytninger: Noen kråkebestander (helst de i de mest værdharde områdene, nordlige og østlige) trekker sørover i oktober-november, ellers er kråka mer eller mindre stasjonær, men noen trekker ut til kysten om vinteren.

Næring: Altetende. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper: avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv.

Hekkebiologi: Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg i april. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker.

Kjennetegn: Orrfuglen er en hønsefugl og i likhet med de fleste andre hønsefuglene kan også orrfuglene virke ganske runde i kroppen. I tillegg har orrfuglene kraftig nebb som er velegnet til å beite planter og knopper med. Hannen er svart med noen hvite fjær under stjerten. Hunnen kalles orrhøne. Den er spraglete rødbrun. Orrhønene går lett i ett med skogbunnen, og de er vanskelige å oppdage når de sitter på bakken.

Habitat: Storfuglen lever i skog og heilandskap.

Næring: Om sommeren beiter orrfuglene på bær og lyng som de finner på skogbunnen. Når du går i skogen kan en orrfugl plutselig flakse opp. Den forsvinner raskt mellom trærne med hurtige vingeslag. Om vinteren beiter orrfuglene på bjørkeknopper.

Hekkebiologi: Om våren samles de på spillplasser på myrer og islagte vann. Hannene lager en buldrende spillyd som du kan høre på langt hold. De sloss om å være i sentrum av leiken. Senterhanene er de som får parre seg med flest orrhøner.

Kjennetegn: Stæren er vanskelig å forveksle med andre arter i Nord-Europa. Den har en mørk drakt som i sollys skimrer i metalliske grønne og blå farger. Lyse vingebremmer gir stæren et spettete inntrykk. Om våren har hannen færre slike spetter enn hunnen. Den er også sterkere lilla og grønn, og har blåaktig nebbasis.

Sang: Sangen er vekslende med hermelyder, gnisninger, klapring og langtrukne, lyse plystrelåter.

Utbredelse: Stæren er utbredt i det meste av landet, unntatt i de mest alpine områdene. Den er sterkt knyttet til åpent lende som jordbrukslandskap og andre menneskeskapte biotoper.

Næring: Stæren bruker det lange nebbet sitt til å finne meitemark og insekter på bakken og smådyr i tangen i fjæra. Den spiser også en del bær, frukt og frø.

Hekkebiologi: Reiret bygges i hulrom, under takstein, i hule trær, postkasser, og fuglekasser, og den hekker gjerne i kolonier. Stæren legger normalt 5 egg i mai. Etter klekking hører man gjerne lyden av ungene som tigger når foreldrene kommer med mat. Vanligvis overlever rundt 3 unger til flygedyktig alder.

Den hekker villig i fuglekasser med innflygingshull på rundt fem cm. i diameter. Allerede i mars dukker de tidligste fuglene opp, men hekkingen tar ikke til før i slutten av april. Kassen kan like gjerne henges opp på stolper og husvegger som på trær – gjerne et par meter over bakken.

Kjennetegn: Tjelden har helt svart og hvit fjærdrakt. Nebbet er rødt og uvanlig langt. Beina er rosa og øynene er røde. Begge kjønn har lik fjærdrakt.

Utbedelse: Tjelden er en karakterart i kystnære støk over hele landet. Noen få plasser påtreffes den også hekkende i innlandet. Man regner med at det finnes 50.000 – 100.000 par i Norge.

Næring: Næring finner den både i fjæra, der den søker etter skjell, muslinger og snegler, og i jordbrukslandskap eller på ulike typer grøntarealer, der hovedføden ofte består av meitemark.

Forflyting: Tjelden er hos oss trekkfugl, og høsttrekket foregår i all hovedsak fra august til september. De fleste fuglene overvintrer i England, Tyskland og Nederland, men noen få frister tilværelsen også i Norge vinterstid. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars, stundom i slutten av februar.