Artsinformasjon

Utbredelse: Gråsisiken er en relativt vanlig hekkefugl knyttet til høyereliggende områder i Sør-Norge, mens den er utbredt helt ut mot kysten fra Trøndelag og nordover.

Habitat: Habitatet man finner den i er gjerne (fjell)bjørkeskog, men også i vierregionen.

Næring: Arten er som mange andre finkefugler avhengig av frøproduksjonen (spesielt bjørk) når den hekker, noe som avgjør kullstørrelse og hekkesuksess. Om vinteren er den mer enn villig på foringsplassen, og kan være meget tallrik noen år.

Forflytninger: Som følge av næringsvalget er de delvis nomadiske og det kan være lang avstand mellom hekkeplassene fra år til år. De største bevegelsene om høsten inntreffer i perioden fra oktober til november, og mange individer overvintrer i Norge om næringstilgangen er tilstrekkelig.

Hekkebiologi: Hekkesesongen starter tidlig i juni, men varierer med høyde over havet og i en nord-sør gradient.

Kjennetegn: Gråspurvhannen har blygrå isse, en svart strupeflekk av varierende størrelse og et leverbrunt bånd fra øyet og bakover ned i nakken. Hunnen har mindre iøynefallende fjærfarger. Begge kjønn gir et brungrått inntrykk, hunnen mer grått enn hannen.

Sang: Lyden er kvitrende og ensartet med separate “tjirp”-lyder.

Habitat: Den trives i åpent kulturlandskap ispedd busker, og er vanlig på gårdsbruk. Gråspurven er standfugl og veldig stasjonær. Den finnes i større grad enn andre fugler inne i menneskeskapte lokalklima som fjøs, kraftfórlagre og bakerier.

Utbredelse: Gråspurven hekker i hele landet, men er i stor grad knyttet til menneskelig aktivitet.

Næring: Føden består hovedsakelig av frø og insekter.

Hekkebiologi: Den hekker vanligvis i hulrom, men kan også bygge reir fritt i trær eller busker, da et forseggjort overbygd reir med inngang fra siden. Egglegging starter i april-mai og 2-3 kull i året med 4-5 egg i hvert fostres i felleskap av foreldrene. Tidligere mente man at gråspurven var monogam livet ut (kun en partner), men det er ikke uvanlig at gråspurvhanner veksler mellom flere hunner.

Kjennetegn: Vår nest største trost (etter duetrosten) som kan bli opptil 26 cm. lang. Brystet er gyllent med svarte pilformete flekker, hodet og nakken er grå, mens ryggens brunfarge står i kontrast til den grå overgumpen. Hunnen og hannen er like.

Habitat: Gråtrosten finnes i de fleste norske habitater. Der det er skog hekker den i trær, mens i fjellet legger den reiret rett på bekken eller i kratt.

Utbredelse: Gråtrosten finnes vanlig som hekkefugl i store deler av landet, fra kyst til høyfjell.

Forflytninger: Normalt forsvinner våre hekkefugler sørover i september og oktober for å overvintre i de vestlige delene av Kontinentet og på de Britiske øyer. Avhengig av bærhøsten, spesielt rognebær, kan tusenvis av gråtroster overvintre hos oss. Disse fleste av disse fuglene stammer trolig fra områder øst for Norge. I slike år kan man få besøk av gråtrosten på foringsplassen om man legger ut bær eller epler. Om våren ankommer gråtrostene landet fra siste halvdel av mars.

Næring: Meitemark, insekter, edderkopper og forskjellige plantedeler. Om høsten er krekling og rogn viktige næringskilder.

Hekkebiologi: De hekker gjerne i kolonier og kan være meget aggressive ved reiret. Om mennesker eller andre farer kommer for nær egg eller unger, driter de i felleskap på inntrengerne mens de lager et veldig spetakkel. Hekkesesongen strekker seg fra april til juli. I Sør-Norge kan de noen ganger ha to kull i løpet av en sesong.

Kjennetegn: Sidensvansen er umiskjennelig med sin fjærtopp på hodet, sine svarte strupe- og øyetegninger og de gule markeringene på vinge og stjert. Undergumpen er rødbrun og kroppsfjærene gråaktige med et rosa stenk.

Utbredelse: I Norge hekker sidensvansen hovedsaklig i Øst-Finnmark, men spredte hekkefunn er gjort i Troms, Nordland, Oppland og Hedmark. Den påtreffes helst om høsten og vinteren i Sør-Norge.

Habitat: Hekkeområdet er gjerne gamle gran- og furuskoger med en del lav som ligger i nærheten av fuktige områder som torvmyrer. Utenfor hekkesesongen kan den påtreffes i de fleste habitater, men sees ofte i nærheten av eller beitende på bærbusker.

Forflytninger: Den er en trekkfugl og overvintrer i Nord-Europa. På trekket sørover raster den på frukt og bær, og tilgangen av denne føden bestemmer hvor langt sør den trekker.

Næring: I sommerhalvåret spiser sidensvansen hovedsaklig insekter som mygg, stankelbeinmygg, døgnfluer og vårfluer. Frukt- og bærdietten starter om høsten, og det er i denne perioden vanlig å se sidensvanser i flokk.

Hekkebiologi: Reiret bygges i skjul under en grein av skjegglav, strå og tynne bartrekvister. Den legger 5-6 egg fra slutten av mai til slutten av juni. Eggene ruges i 14-15 døgn, og ungene forlater reiret etter ytterligere 14-15 dager.

Kjennetegn: Stæren er vanskelig å forveksle med andre arter i Nord-Europa. Den har en mørk drakt som i sollys skimrer i metalliske grønne og blå farger. Lyse vingebremmer gir stæren et spettete inntrykk. Om våren har hannen færre slike spetter enn hunnen. Den er også sterkere lilla og grønn, og har blåaktig nebbasis.

Sang: Sangen er vekslende med hermelyder, gnisninger, klapring og langtrukne, lyse plystrelåter.

Utbredelse: Stæren er utbredt i det meste av landet, unntatt i de mest alpine områdene. Den er sterkt knyttet til åpent lende som jordbrukslandskap og andre menneskeskapte biotoper.

Næring: Stæren bruker det lange nebbet sitt til å finne meitemark og insekter på bakken og smådyr i tangen i fjæra. Den spiser også en del bær, frukt og frø.

Hekkebiologi: Reiret bygges i hulrom, under takstein, i hule trær, postkasser, og fuglekasser, og den hekker gjerne i kolonier. Stæren legger normalt 5 egg i mai. Etter klekking hører man gjerne lyden av ungene som tigger når foreldrene kommer med mat. Vanligvis overlever rundt 3 unger til flygedyktig alder.

Den hekker villig i fuglekasser med innflygingshull på rundt fem cm. i diameter. Allerede i mars dukker de tidligste fuglene opp, men hekkingen tar ikke til før i slutten av april. Kassen kan like gjerne henges opp på stolper og husvegger som på trær – gjerne et par meter over bakken.