Artsinformasjon

En eiedommelig vannloppe som rundt kroppen bærer et stort “gelé-hylster” (da arten ble beskrevet første gang trodde man at dyrene led av en sykdom). Formodentlig tjener hylsteret til å beskytte dyret mot små predatorer, da det blir nokså vanskelig å håndtere. Arten er en planktonform som er meget vanlig over hele landet. Kan oppnå høye tettheter i humøse, ionefattige vann, men er sjelden i vann med høyt kalkinnhold.

En av de vanligste bunnlevende vannlopper. Den er også en av de største vannloppene, og finnes ofte i aurens mageinnhold. Lever av detritus og alger som den finner på bunnen.

Muslingkrepsene (Ostracoda) har tolappede skall som vannloppene, men sterkere. Hode- og bryst/bakkropp er vanskelig å skille fordi skallet dekker begge uten noen godt markert overgang. Generelt mangler muslingkrepsene gode ytre artskjennetegn, og er derfor svært vanskelig å bestemme.

Hos denne arten, A.flos-aquae, danner kke cellene slike regelmessige kolonier som forrige art, men mer uregelmessige nøster.
Hvileceller er de store cellene som du ser på kjeden til venstre på bildet, litt ovenfor ligger en heterocyste, liten og rund. Heterocystene har evne til nitrogenfiksering. Hvilecellene er overlevelsesceller under ugunstige forhold. De andre cellene er vanlige vegetative celler.

Dette er kanskje en av de mest utbredte Anabaena-artene i Norden. Finnes i alle vanntyper, men mest i eutrofe vann. Cellestørrelsen 4-10my.

Kan danne vannblomst.

Unge individer som ikke kan artsbestemmes. Dyret er enten M.
albidus, M. distinctus eller M. fuscus.

Vanlig slekt. Cellene for denne slekten er opp til 40-60 my.

Slekten Merismopedia danner helt flate kolonier som ligger i ett plan og som er typisk velorganisert ved at det dannes to cellerader. Den kan danne store flak og er ganske vanlig i næringsfattige (oligotrofe) innsjøer og i brakkvann. Hver celle er 5-10 my.

Slekten Closterium har svært lange celler, mange kan bli over 400 my i lengden. Cellene er smale, sylindriske, bøyde og avsmalnet i endene. På dansk kalles denne gruppen for månealger. Cellene er todelte, men mangler midje.
Ofte med en vakuole i spissen med kalkkrystaller.

Artene i slekten Closterium er svært variable og dermed ikke like lette å bestemme. Slekten tilhører koblingsalgene, en undergruppe av grønnalger.

Slekten Cosmarium omfatter en mengde arter. Denne har flat topp og cellen er noe lengre enn den er bred.
Midjen er ganske dyp og trang. Celleveggen har tydelige vorter.
Størrelse rundt 60 my.

Slekten Pandorina hører sammen med slektene Volvox og Eudorina. Cellene har flageller.

Den danner ellipseformede kolonier, vanlig 8-16 celler. Kolonien omgis av et klart gelehylster og på bildet kan en se at flagellene stikker ut.

Cellediameteren 10-17 my og hele kolonien kan bli 60 my og mere.

Bildet viser arten, Anabaena affinis, som har helt rette tråder med tønneformede celler. I midten av kjeden ser du en hvilecelle. Den er mye større enn de andre cellene. (Heterocyster er ikke med på bildet). De vegetative cellene har en størrelse på 4-8 my.(1my=1/1000mm). Denne arten kan danne vannblomst sammen med andre arter av Anabaena i eutrofe miljø.

Denne trådformede grønnalgen har siksakformdede kloroplaster og er lett å identifisere. Den forekommer både i plankton og som fasatsittende på stein og kvister og lignende.

Slekten Microcystis danner store kolonier med svært små celler (3-7my) som er omgitt av slim. Koloniene består av tusenvis av celler og kan anta svært uregelmessig form. Cellene inneholder gassvakuoler (som ikke er synlig i mikroskop), og det gjør at koloniene kan flyte opp til overflaten. Forekommer i alle vanntyper.

Oocystis danner autosporer. Bildet viser tre ellipse-formede autosporer som ligger innenfor en kraftig morcellevegg. Autosporene frigjøres ved at morcelleveggen sprekker opp.

O.lacustris har elliptiske celler som finnes i ovale kolonier. Cellelengden rundt 10 my.

En av de mest karakteristiske artene i oligotrofe vann.

Rhodomonas som er svært vanlig i alle vanntyper. Cellestørrelsen er rundt 10 my.

Slekten Scenedesmus er en av de vanligste slektene av grønnalger.

Pyrenoidene, knyttet til stivelsesproduksjonen, er tydelige hos alle artene. Koloniene dannes ved at cellene henger sammen etter deling. Hos noen får endecellene spesielle utvekster. Scenedesmus krever næringsrike vann- masser. Den er lett å holde i kultur og brukes som næringsorganisme for andre organismer.

Hos slekten Chroococcus har cellene karakteristisk blågrønn farge. Den er omgitt av et tykt gelelag som er synlig på bildene. Cellene er runde eller halvmåneformede og ofte ligger de flate sidene mot hverandre.
Diameteren kan bli opp til 40 my. (1my=1/1000mm).

Bildet viser arten Chroococcus turgidis som er en karakteristisk art i myrvann, men den forekommer også i åpne innsjøer.

Vi har ingen eksperter på muslingkreps ennå. Derfor er ikke denne gruppen bestemt videre.

Her inngår to arter: C. unicornis (rousselet, 1892) og C. hippocrepis (Schrank, 1830). Siden vi ofte finner overgangsformer mellom disse to, behandles de her under ett. Dyrene kan leve enkeltvis, men etterhvert som de formerer seg sitter ‘søstrene’ (de er partenogenetiske) sammen i en rund koloni, hvert dyr forankret i en geléliknende matrix. Koloniene kan bli ganske store, og godt synlige med det blotte øye. Dyrene lever som plankton, gjerne i epilimnion i oligotrofe sjøer. Kan opptre i store mengder om sommeren, men forsvinner som oftest om vinteren. Hanner opptrer som frittsvømmende individer på sensommeren. Eggene de befrukter blit til tykkveggede hvileegg som tåler både tørke og frost, og klekker neste vår.

Slekten Mallomonas omfatter enkeltlevende frittsvømmende flagellater hvor cellen er dekket av silisiumskjell med nålelignende utvekster. Det gir et hårete utseende i lysmikroskop. De enkelte artene har spesiell utforming av skjellene og artsbestemmelse kan derfor bare skje ved bruk av elektron-mikroskop. Arter innen slekten forekommer i ulike typer vann. Størrelsen på cellen varierer fra 20-60 my, alt etter art.

Vår vanligste planktoniske hoppekreps blant Cyclopoida. Utbredt over hele landet. I næringsrike innsjøer finner vi den ofte sammen med andre cyclopoider, men ellers er den ofte den eneste representant for gruppen. Arten har en uvanlig plastisk livssyklus, som kan strekke seg over opptil 3 år. Som larve kan den tilbringe deler av vinteren i et hvilestadium (diapause), gjerne nedgravd i bunnsedimentet. Når daglengden øker, våkner de til live igjen. De små nauplius-larvene ernærer seg på små partikler som alger, men etter som dyrene blir større opptrer de mer som altetere og predatorer. Arten ser ut til forsvinne i vann med pH lavere enn 5,0, og mangler i mange forsurede vann på Sørlandet. Sannsynligvis er det eggene som ikke tåler forsuret vann.

En meget vanlig art i hele Norge. Lever i littoralen, ofte krypende på plantedeler. Arten kan påtreffes i alle typer vann, fra svært næringsfattige til kraftig eutrofierte innsjøer og dammer.

En nokså vanlig planktonform i mindre innsjøer. Dette skyldes sannsynligvis at den krever litt høy temperatur i vannet, og den opptrer helst midt på sommeren her hos oss. Utbredt i lavlandet ihvertfall nord til Troms. Nokså tolerant overfor forsuring.

Alle artene i denne slekten er predatorer på andre planktondyr, spesielt som voksne og som store larver. appendiculata er en østlig art som er vanlig på Østlandet og i Trøndelag. Opptrer om sommeren og overvintrer som hvileegg.Forekommer i små vann, men er best kjent fra større, dype innsjøer. I fjellet og ellers i landet finner vi H. saliens, som er en noe større art.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

En planktonform. Opptrer både i oligotrofe og mesotrofe innsjøer, samt i mindre tjern. Kjent fra Øst- og Sørlandet. Hvis man inkluderer alle variantene innen arten, er den nærmest en kosmopolitt kjent fra alle verdensdeler. Sannsynligvis representerer arten et kompleks av nærstående former som er nesten umulig å skille fra hverandre. Arten opptrer gjerne om sommeren og høsten. Dette skyldes at den ofte går i en dvaleliknende tilstand i bunnsedimentene om vinteren, og overvintrer der mens den gjennomgår de to siste larvestadiene. Utpå våren gjenopptar de aktiviteten, og formerer seg om sommeren. Utviklingen av larvene stagnerer nesten helt når temperaturen synker under 8°C. Andre arter i slekten finnes bare i tropiske strøk.

En lett kjennelig, nokså stor vannloppe som holder til i strandsonen blant vannplanter eller grovt bunnsubstrat. I nakken har den et særegent festeorgan som den bruker til å ‘parkere’ seg med mens den filtrerer småpartikler (alger) fra vannet. Ofte sitter det mange dyr på undersiden av vannliljeblader eller store steiner. Arten er utbredt over hele landet i de fleste vanntyper, fra sure, oligotrofe sjøer til mer næringsrike vann med mye vegetasjon. Den er funnet opp til 1200 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor, spises den gjerne av fisk.

En liten, gjennomsiktig art, med lang, smal kropp. Om sommeren utvikler hodet en trekantet “hjelm” som er nokså karakteristisk. Arten er vanlig i Øst-Norge og Trøndelag, men synes å mangle i nord og vestpå. Finnes i de fleste store innsjøene på Østlandet, men er også vanlig i mindre skogssjøer.

Kjennetegn: Arten har en halebrodd som er lenger enn det vi ser hos de andre dafnieartene og har en slankere kropp. Sett fra siden utgjør hodet omtrent en tredjedel av kroppslengden. Øyet er stort, med tydelige krystallinser. Den vesle øyeflekken er derimot liten, og ligger omtrent midt mellom det store øyet og ryggsiden av hodet. Arten kan være nesten gjennomsiktig, av og til med et gulaktig, grønngrått eller brunt skjær.

Lengde: 0,9 -2,3 mm (hunn), 1,0-1,7 mm (hann)

Utbredelse: D. longipina er mindre vanlig en det vi har trodd da nyere genetiske analyser har vist at det vi opprinnelig kalte D. longispina er minst tre forskjellige arter. D. longspina, slik den ble beskrevet av O.F. Müller, er vanlig i dammer der den kan sameksistere med D. pulex. I de mest møkkete dammene finner vi den ikke. Dafniene er generelt ansett for å være forsuringsfølsomme og blir sjelden funnet når pH < 6,0. Utbredelsen til D. longispina må revideres i forhold til eksisterende artskart som viser en vid utbredelse over hele landet.

En art i Norge. Krever vann med relativt lav temperatur, og finnes kun på dypere vann hvis overflate temperaturen overstiger 15° C.

Dinobryon crenulatum (= D. acuminatum) har celler som lever enkeltvis.

Grønnalge-slekten Pediastrum er lett kjennelig. Kolonien danner en stor flat skive hvor de enkelte cellene er tydelige og hvor randcellene er annerledes utformet enn cellene i midten. Diameteren kan bli over 200 my.
Bildet øverst er tatt fra fiksert materiale og her er celleveggen tydelig. Noen celler er uten innhold og de har to tydelige pyrenoider. Pyrenoidene har med stivelsesproduksjonen å gjøre. Vanlig forekommende slekt i eutrofe vann.

Tynne og vanskelige å se. Indikator for oligotroft vatn.

Fragilaria crotonensis brukes ofte som indikatorart på eutrofe vann. Cellelengde til Fragilaria crotonensis 40-170my.

Denne kiselalgen er svært vanlig i ferskvann hvor den danner karakteristiske kjeder. Cellene har tydelige mellombånd. Størrelse
12-50 my

Tabellaria flocculosa har celler som er firkantede.