Artsinformasjon

En eiedommelig vannloppe som rundt kroppen bærer et stort “gelé-hylster” (da arten ble beskrevet første gang trodde man at dyrene led av en sykdom). Formodentlig tjener hylsteret til å beskytte dyret mot små predatorer, da det blir nokså vanskelig å håndtere. Arten er en planktonform som er meget vanlig over hele landet. Kan oppnå høye tettheter i humøse, ionefattige vann, men er sjelden i vann med høyt kalkinnhold.

I Norge er denn arten knyttet til barskogområdene på Østlandet og i Trøndelag. Den kan også gå opp i bjørkebeltet, men er ikke funnet i høyfjellet. Lenger sør i Europa kan den derimot finnes over 2000 moh. Vi kjenner bare ett funn fra Vestlandet (Sogn), og få fra Nord-Norge til Lofoten. Synes ofte knyttet til humøse vann.

En nokså vanlig planktonform i mindre innsjøer. Dette skyldes sannsynligvis at den krever litt høy temperatur i vannet, og den opptrer helst midt på sommeren her hos oss. Utbredt i lavlandet ihvertfall nord til Troms. Nokså tolerant overfor forsuring.

Er en av våre største hoppekreps i ferskvann, opptil 3 mm. Et rovdyr som spiser andre, mindre planktondyr, særlig som voksne og store larver. Den er vanlig i både store og små innsjøer både i lavlandet og i fjellet, ihvertfall til 1250 moh. Den kan ha flotte farger i blått og rødt, særlig på fjellet. Størrelsen og fargen gjør den imidlertid godt synlig for fisk, så arten mengler ofte der det er mange planktonspisere som f.eks. røye eller sik. Arten lever også i surt vann. Utbredt over hele landet, men på Østlandet viker den plassen for sin mindre slektning H. appendiculata.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

Denne slekten omfatter flere arter som er vanskelige å skille fra hverandre. Det er en av de vanligst gruppene i dyreplanktonet i de fleste innsjøer. Kroppen er utstyrt med noen vingeliknende vedheng som er helt karakteristiske. Kroppen blir deformert ved fiksering.

En ganske vanlig art i hele landet. I Sør-Norge kan den finnes ihvertfall opp til 1000 moh. Forekommer både i næringsfattige og næringsrike vann. Om sommeren utvikler den en liten “hjelm” med karakteristisk form. Vinterformen er derimot uten hjelm, og kan lett forveksles med D. longispina. D. galeata er litt mindre av vekst, og finnes ofte i innsjøermed flere fiskearter eller tettere fiskebestand, da den lettere unngår å bli spist. Som andre arter i denne slekten ser den ikke ut til å overleve i forsurede innsjøer.

Vår vanligste planktoniske hoppekreps blant Cyclopoida. Utbredt over hele landet. I næringsrike innsjøer finner vi den ofte sammen med andre cyclopoider, men ellers er den ofte den eneste representant for gruppen. Arten har en uvanlig plastisk livssyklus, som kan strekke seg over opptil 3 år. Som larve kan den tilbringe deler av vinteren i et hvilestadium (diapause), gjerne nedgravd i bunnsedimentet. Når daglengden øker, våkner de til live igjen. De små nauplius-larvene ernærer seg på små partikler som alger, men etter som dyrene blir større opptrer de mer som altetere og predatorer. Arten ser ut til forsvinne i vann med pH lavere enn 5,0, og mangler i mange forsurede vann på Sørlandet. Sannsynligvis er det eggene som ikke tåler forsuret vann.