Artsinformasjon

En eiedommelig vannloppe som rundt kroppen bærer et stort “gelé-hylster” (da arten ble beskrevet første gang trodde man at dyrene led av en sykdom). Formodentlig tjener hylsteret til å beskytte dyret mot små predatorer, da det blir nokså vanskelig å håndtere. Arten er en planktonform som er meget vanlig over hele landet. Kan oppnå høye tettheter i humøse, ionefattige vann, men er sjelden i vann med høyt kalkinnhold.

Funnet i hele Norge bortsett fra Vest- Agder, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Finnes gjerne i laguner i innsjøer og i brede, stillestående deler av elver.

Harpacticoida er en orden av hoppekreps (Copepoda) på linje med calanoide og cyclopoide copepoder. Det er den mest artsrike ordenen innen Copepoda, og forekommer hovedsaklig i saltvann. En del lever imidlertid i brakkvann og ferskvann av ulike slag, og man kan også finne dem i grunnvann, fuktig mose og mellom fuktige løv. I innsjøen lever de på bunnen som detritus-spisere.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

En ganske vanlig art i hele landet. I Sør-Norge kan den finnes ihvertfall opp til 1000 moh. Forekommer både i næringsfattige og næringsrike vann. Om sommeren utvikler den en liten “hjelm” med karakteristisk form. Vinterformen er derimot uten hjelm, og kan lett forveksles med D. longispina. D. galeata er litt mindre av vekst, og finnes ofte i innsjøermed flere fiskearter eller tettere fiskebestand, da den lettere unngår å bli spist. Som andre arter i denne slekten ser den ikke ut til å overleve i forsurede innsjøer.

Relativt stor art med karakteristisk utseende, annerledes enn vannlopper ellers. Den er et rovdyr, og har gripeklør og et stort kompleksøye. Danner ofte store svermer langs strandkanten. Den er ganske vanlig over hele landet, opp til 1250 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor og godt synlig, opptrer den ikke i høye tettheter der det er mye fisk.

Vår vanligste planktoniske hoppekreps blant Cyclopoida. Utbredt over hele landet. I næringsrike innsjøer finner vi den ofte sammen med andre cyclopoider, men ellers er den ofte den eneste representant for gruppen. Arten har en uvanlig plastisk livssyklus, som kan strekke seg over opptil 3 år. Som larve kan den tilbringe deler av vinteren i et hvilestadium (diapause), gjerne nedgravd i bunnsedimentet. Når daglengden øker, våkner de til live igjen. De små nauplius-larvene ernærer seg på små partikler som alger, men etter som dyrene blir større opptrer de mer som altetere og predatorer. Arten ser ut til forsvinne i vann med pH lavere enn 5,0, og mangler i mange forsurede vann på Sørlandet. Sannsynligvis er det eggene som ikke tåler forsuret vann.