Artsinformasjon

En eiedommelig vannloppe som rundt kroppen bærer et stort “gelé-hylster” (da arten ble beskrevet første gang trodde man at dyrene led av en sykdom). Formodentlig tjener hylsteret til å beskytte dyret mot små predatorer, da det blir nokså vanskelig å håndtere. Arten er en planktonform som er meget vanlig over hele landet. Kan oppnå høye tettheter i humøse, ionefattige vann, men er sjelden i vann med høyt kalkinnhold.

Vår vanligste planktoniske hoppekreps blant Cyclopoida. Utbredt over hele landet. I næringsrike innsjøer finner vi den ofte sammen med andre cyclopoider, men ellers er den ofte den eneste representant for gruppen. Arten har en uvanlig plastisk livssyklus, som kan strekke seg over opptil 3 år. Som larve kan den tilbringe deler av vinteren i et hvilestadium (diapause), gjerne nedgravd i bunnsedimentet. Når daglengden øker, våkner de til live igjen. De små nauplius-larvene ernærer seg på små partikler som alger, men etter som dyrene blir større opptrer de mer som altetere og predatorer. Arten ser ut til forsvinne i vann med pH lavere enn 5,0, og mangler i mange forsurede vann på Sørlandet. Sannsynligvis er det eggene som ikke tåler forsuret vann.

Er en av våre største hoppekreps i ferskvann, opptil 3 mm. Et rovdyr som spiser andre, mindre planktondyr, særlig som voksne og store larver. Den er vanlig i både store og små innsjøer både i lavlandet og i fjellet, ihvertfall til 1250 moh. Den kan ha flotte farger i blått og rødt, særlig på fjellet. Størrelsen og fargen gjør den imidlertid godt synlig for fisk, så arten mengler ofte der det er mange planktonspisere som f.eks. røye eller sik. Arten lever også i surt vann. Utbredt over hele landet, men på Østlandet viker den plassen for sin mindre slektning H. appendiculata.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

Kjennetegn: Arten har en halebrodd som er lenger enn det vi ser hos de andre dafnieartene og har en slankere kropp. Sett fra siden utgjør hodet omtrent en tredjedel av kroppslengden. Øyet er stort, med tydelige krystallinser. Den vesle øyeflekken er derimot liten, og ligger omtrent midt mellom det store øyet og ryggsiden av hodet. Arten kan være nesten gjennomsiktig, av og til med et gulaktig, grønngrått eller brunt skjær.

Lengde: 0,9 -2,3 mm (hunn), 1,0-1,7 mm (hann)

Utbredelse: D. longipina er mindre vanlig en det vi har trodd da nyere genetiske analyser har vist at det vi opprinnelig kalte D. longispina er minst tre forskjellige arter. D. longspina, slik den ble beskrevet av O.F. Müller, er vanlig i dammer der den kan sameksistere med D. pulex. I de mest møkkete dammene finner vi den ikke. Dafniene er generelt ansett for å være forsuringsfølsomme og blir sjelden funnet når pH < 6,0. Utbredelsen til D. longispina må revideres i forhold til eksisterende artskart som viser en vid utbredelse over hele landet.