Artsinformasjon

En eiedommelig vannloppe som rundt kroppen bærer et stort “gelé-hylster” (da arten ble beskrevet første gang trodde man at dyrene led av en sykdom). Formodentlig tjener hylsteret til å beskytte dyret mot små predatorer, da det blir nokså vanskelig å håndtere. Arten er en planktonform som er meget vanlig over hele landet. Kan oppnå høye tettheter i humøse, ionefattige vann, men er sjelden i vann med høyt kalkinnhold.

En av de vanligste bunnlevende vannlopper. Den er også en av de største vannloppene, og finnes ofte i aurens mageinnhold. Lever av detritus og alger som den finner på bunnen.

Alle artene i denne slekten er predatorer på andre planktondyr, spesielt som voksne og som store larver. appendiculata er en østlig art som er vanlig på Østlandet og i Trøndelag. Opptrer om sommeren og overvintrer som hvileegg.Forekommer i små vann, men er best kjent fra større, dype innsjøer. I fjellet og ellers i landet finner vi H. saliens, som er en noe større art.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

En stor rovform, som lever pelagisk i mange av våre innsjøer. Dyret er utstyrt med en lang pigg bakerst som gir det en total lengde på godt over 5 mm. Den klarer seg dårlig der predasjonen fra fisk er intens, f. eks. fra sik. Derimot finnes den ofte i vann med ørret eller ørret og røye, selv om begge disse gjerne spiser den. Opptrer ofte fåtallig i planktonprøver. Dette skyldes delvis at den er en rask svømmer, og dels at antallet naturlig nok er lavere enn av dens byttedyr. Overvintrer vanligvis bare som hvileegg. Den er vanligst i næringsfattige vann, men dette kan godt skyldes at eutrofe innsjøer ofte har høy fiske-tetthet. Utbredt over hele landet. Idammer i høyfjellet forekommer en enda større form, som muligens er en egen art.

Nokså vanlig form i makrofyttbeltet i innsjøer. Den kan også finnes litt dypere. Den finnes over mesteparten av Norge, men utbredelsen er ikke godt nok kjent. En euryøk art med vide toleransegrenser mht vannkjemi ( pH, salinitet, etc.).

En lett kjennelig, nokså stor vannloppe som holder til i strandsonen blant vannplanter eller grovt bunnsubstrat. I nakken har den et særegent festeorgan som den bruker til å ‘parkere’ seg med mens den filtrerer småpartikler (alger) fra vannet. Ofte sitter det mange dyr på undersiden av vannliljeblader eller store steiner. Arten er utbredt over hele landet i de fleste vanntyper, fra sure, oligotrofe sjøer til mer næringsrike vann med mye vegetasjon. Den er funnet opp til 1200 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor, spises den gjerne av fisk.

Registrert fra hele Norge. En av de vanligste hjuldyrartene i dyreplanktonet, særlig i næringsfattige innsjøer. Dyret har et nokså fast utre panser (lorica), og formen på dette er helt karakteristisk. Tolererer surt vann. Mindre dominant i innsjøer anriket med næringssalter. Der overtar andre arter. Krever vann med relativt lav temperatur, og finnes kun på dypere vann hvis overflate temperaturen overstiger 15° C.