Artsinformasjon

En eiedommelig vannloppe som rundt kroppen bærer et stort “gelé-hylster” (da arten ble beskrevet første gang trodde man at dyrene led av en sykdom). Formodentlig tjener hylsteret til å beskytte dyret mot små predatorer, da det blir nokså vanskelig å håndtere. Arten er en planktonform som er meget vanlig over hele landet. Kan oppnå høye tettheter i humøse, ionefattige vann, men er sjelden i vann med høyt kalkinnhold.

Den vanligste calanoide hoppekreps i lavlandet nord til Møre. Skal også finnes enkelte steder i Finnmark. Forekommer nesten utelukkende under den marine grense. Ser ikke ut til å affiseres særlig av forurensning, hverken av næringssalter eller sur nedbør. I næringsfattige innsjøer er det bare en generasjon pr. år, men får flere generasjoner dersom primærproduksjonen er høy. Lever av planteplankton. Produserer ikke hvileegg, i motsetning til andre arter i familien.

Er en av våre største hoppekreps i ferskvann, opptil 3 mm. Et rovdyr som spiser andre, mindre planktondyr, særlig som voksne og store larver. Den er vanlig i både store og små innsjøer både i lavlandet og i fjellet, ihvertfall til 1250 moh. Den kan ha flotte farger i blått og rødt, særlig på fjellet. Størrelsen og fargen gjør den imidlertid godt synlig for fisk, så arten mengler ofte der det er mange planktonspisere som f.eks. røye eller sik. Arten lever også i surt vann. Utbredt over hele landet, men på Østlandet viker den plassen for sin mindre slektning H. appendiculata.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

En lett kjennelig, nokså stor vannloppe som holder til i strandsonen blant vannplanter eller grovt bunnsubstrat. I nakken har den et særegent festeorgan som den bruker til å ‘parkere’ seg med mens den filtrerer småpartikler (alger) fra vannet. Ofte sitter det mange dyr på undersiden av vannliljeblader eller store steiner. Arten er utbredt over hele landet i de fleste vanntyper, fra sure, oligotrofe sjøer til mer næringsrike vann med mye vegetasjon. Den er funnet opp til 1200 moh på Hardangervidda. Siden den er så stor, spises den gjerne av fisk.

Denne arten er en av våre vanligste småkreps, og forekommer over hele landet. Den lever i strandsonen, helst der det ikke er for mye vegetasjon. Næringen består av små partikler som filtreres fra substratet. Arten er meget typisk for uten for tett vegetasjon. I fjellet er den også vanlig i mindre dammer.

Denne arten lever planktonisk i ganske mange av våre innsjøer. I høyfjellet lever den også i dammer, og finnes her i en egen variant (forma tatricus). På Svalbard lever den i dammer som er dype nok til ikke å bunnfryse. I lavlandet finnes den i både næringsrike og næringsfattige vann, men ser ut til å forsvinne ved forsuring. Navnet abyssorum fikk den fordi G. O. Sars første gang fant den på dypt vann i Maridalsvatnet i Oslo, men dette er ikke særlig betegnende. Om vinteren kan den i noen innsjøer overvintre i diapause (en dvaletilstand) i bunnslammet i det siste larvestadiet (copepodittstadium 5). De voksne er rovdyr, men de små larvene tar også planteplankton.