Artsinformasjon

Kjennetegn: Den er litt mindre enn lirypa, og fjærdrakten er mer gråbrun.

Habitat: Fjellrypa lever i fjellet over vierbeltet, der det er stein og blokkmark.

Forflytninger: Om vinteren trekker ofte fjellrypene ned i bjørkebeltet.

Utbredelse: Fuglene, med sin flygeevne, har av mange blitt omtalt som den mest suksessrike klassen blant vertebratene. De har hatt en formidabel spredning og finnes i dag over hele kloden, til og med på de mest avsidesliggende øyer i Stillehavet og i isødet i Arktis og Antarktis.

Arter: Det finnes i overkant av 10 000 arter på verdensbasis, som i sin tur er delt inn i mer enn 20 ordener. Spurvefuglene (Passeriformes) er den mest artsrike ordenen, med over 50 prosent av artene. I Norge har det blitt påvist i overkant av 480 arter per 2010, og rundt 250 av disse har blitt funnet hekkende. De aller fleste av artene er trekkfugler som trekker ut av landet vinterstid.

Karakteristika: Til tross for at fuglene nedstammer fra dinosaurene, har de utviklet betydelige tilpasninger for å fly: hule men sterke bein, et skjelett som består av beinstrukturer som har smeltet sammen (i forhold til andre vertebrater), velutviklet brystmuskulatur og sist men ikke minst de karakteristiske fjærene. Ved siden av pattedyrene er fuglene den eneste klassen av varmblodige vertebrater. Dette gjør at de kan overleve i mer ekstremt klima enn andre grupper, som for eksempel amfibier og reptiler.

Ansvarsarter: Det finnes en rekke arter som har sin europeiske hovedutbredelse i Norge. Dette arter som vi har et spesielt ansvar for. Blant de viktigste er havørn, jaktfalk, skjærpiplerke og bergirisk.

Kjennetegn: Rundt hode og en flekket overside i gråbrune og nesten gule farger. Voksne fugler har svart bryst og strupe med hvit rand rundt i hekketiden, og hannen er mer kontrastrik enn hunnen.

Leveområde: Heilo er en vadefugl. Den hekker i høyereliggende strøk på åpne områder i bjørke- og vierbeltet, og på lynghei ved kysten.

Utbredelse: Vanlig i både kyststrøk, og som utpreget fjellfugl.

Næring: Søker mat i biller, makk og dessuten diverse vegetariske innslag i kosten som bær og frø.

Forflytning: Når heiloene skal dra ut på høsttrekket, samles de ofte i store flokker på dyrket mark. Høsttrekket foregår fra juli til oktober, og de overvintrer fra Storbritannia til Middelhavet. Tilbake kommer de mot slutten av mars måned.

Trusler: Som følge av oppdyrking i lavlandet, har mange bestander i Europa gått kraftig tilbake i det seneste århundret, bl.a. på Jæren.

Arten finnes både langs kysten og i innlandet, stort sett spredt over hele landet. De tetteste bestandene finner vi fra Trøndelag og nordover. 12 000 par antas å hekke i Norge.

Langs kysten foretrekker sandloen stein og sandstrender, eller strandengområder. I innlandet finner vi den langs elver, mens i fjellet gjerne på tørre områder langt fra vann. Fjæremygg, biller og andre insekter utgjør næringen.

Sandloen er hos oss en utpreget trekkfugl, og drar fra landet i august til september. Den flyr da ned til kysten av Sørvest-Europa, og Nord-Afrika hvor den tilbringer vinteren. Fuglene kommer tilbake i mars-april.