Artsinformasjon

Likner svært nye på D. longispina, og adskillelsen mellom de to artene er stadig usikker. Typiske D. hyalina er bare kjent fra en del innsjøer på Østlandet, men den er vanligere lenger sør i Europa. Siden artene er forvekslet i over 100 år, er det vanskelig å vite om de egentlig lever i forskjellige innsjøtyper. Registreringene i Norge tyder på at D. hyalina helst finnes i litt næringsrike vann hvor det også finnes en del pelagisk fisk, men ikke med overtette fiskebestander.

Dette er en av de største vannloppene. Den er en rovform som forsyner seg av de små artene i dyreplanktonet. Dyrets utseende er svært spesielt, det likner ikke en vannloppe i det hele tatt. Kroppen mangler der ytre skjoldet som ellers er så typisk, og er nesten fullstendig gjennomsiktig. I et galss med vann er den vanskelig å oppdage med det blotte øye, enda den kan være opptil 4 mm lang! Dette gjør at den også er nesten usynlig for fisk. Arten er faktisk vanligst i innsjøer med planktonspisende fisk som sik, røye eller mort. Er kjent fra Østlandet, Sørlandet, Jæren og Trøndelag, og ellers fra Europa og Nord-Amerika. Arten utgjør sannsynligvis en egen dyregruppe som bare er fjernt i slekt med andre vannlopper.

Denne slekten omfatter flere arter som er vanskelige å skille fra hverandre. Det er en av de vanligst gruppene i dyreplanktonet i de fleste innsjøer. Kroppen er utstyrt med noen vingeliknende vedheng som er helt karakteristiske. Kroppen blir deformert ved fiksering.

En nokså vanlig planktonform i mindre innsjøer. Dette skyldes sannsynligvis at den krever litt høy temperatur i vannet, og den opptrer helst midt på sommeren her hos oss. Utbredt i lavlandet ihvertfall nord til Troms. Nokså tolerant overfor forsuring.

Alle artene i denne slekten er predatorer på andre planktondyr, spesielt som voksne og som store larver. appendiculata er en østlig art som er vanlig på Østlandet og i Trøndelag. Opptrer om sommeren og overvintrer som hvileegg.Forekommer i små vann, men er best kjent fra større, dype innsjøer. I fjellet og ellers i landet finner vi H. saliens, som er en noe større art.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

En liten, gjennomsiktig art, med lang, smal kropp. Om sommeren utvikler hodet en trekantet “hjelm” som er nokså karakteristisk. Arten er vanlig i Øst-Norge og Trøndelag, men synes å mangle i nord og vestpå. Finnes i de fleste store innsjøene på Østlandet, men er også vanlig i mindre skogssjøer.

Registrert fra hele Norge. En av de vanligste hjuldyrartene i dyreplanktonet, særlig i næringsfattige innsjøer. Dyret har et nokså fast utre panser (lorica), og formen på dette er helt karakteristisk. Tolererer surt vann. Mindre dominant i innsjøer anriket med næringssalter. Der overtar andre arter. Krever vann med relativt lav temperatur, og finnes kun på dypere vann hvis overflate temperaturen overstiger 15° C.