Artsinformasjon

Likner svært nye på D. longispina, og adskillelsen mellom de to artene er stadig usikker. Typiske D. hyalina er bare kjent fra en del innsjøer på Østlandet, men den er vanligere lenger sør i Europa. Siden artene er forvekslet i over 100 år, er det vanskelig å vite om de egentlig lever i forskjellige innsjøtyper. Registreringene i Norge tyder på at D. hyalina helst finnes i litt næringsrike vann hvor det også finnes en del pelagisk fisk, men ikke med overtette fiskebestander.

Dette er den minste av våre vannlopper, bare 0,3mm lang. Arten er utbredt over hele landet i nesten alle slags vanntyper. Den lever helst i tilknytning til detritus og de algene som vokser på dette, og ernærer seg av svært små partikler. Vanligst i littoralen, men kan også trenge seg dypere ned langs bunnen. Fanges relativt ofte i planktontrekk også. Meget vanlig over hele Europa, også i fjellet og i endel arktiske strøk.

Denne arten lever planktonisk i ganske mange av våre innsjøer. I høyfjellet lever den også i dammer, og finnes her i en egen variant (forma tatricus). På Svalbard lever den i dammer som er dype nok til ikke å bunnfryse. I lavlandet finnes den i både næringsrike og næringsfattige vann, men ser ut til å forsvinne ved forsuring. Navnet abyssorum fikk den fordi G. O. Sars første gang fant den på dypt vann i Maridalsvatnet i Oslo, men dette er ikke særlig betegnende. Om vinteren kan den i noen innsjøer overvintre i diapause (en dvaletilstand) i bunnslammet i det siste larvestadiet (copepodittstadium 5). De voksne er rovdyr, men de små larvene tar også planteplankton.

En av de minste (0.5mm) vannloppene, med karakteristisk, kuleformet kropp. Arten kan vise seg å bestå av flere nærstående arter. Tidligere mente man at den fantes over store deler av kloden, men etterhvert har man skilt ut flere arter fra denne. Utbredt i Eurasisa i alle slags vanntyper, i det hele tatt en svært euryøk art. Som regel i den vegetasjonsfrie delen av strandsonen. I næringsrike innsjøer kan den forekomme som plankton, den spesialiserer seg da på å spise store, trådformede alger.

Dette er trolig norges vanligste vannloppe. Den er utbredt over hele landet i alle slags vann. I næringsrike vann blir den ofte erstattet av den mindre B. longirostris. Slekten Bosmina har et svært karakteristisk utseende. Første par antenner er fastvokst i hodeskjoldet, og forlenget til to lange, krumme utvekster, nesten som snabler. Hos hannen er de bevegelige. Artene er vanskelige å holde fra hverandre, spesielt fordi de varierer mye både innen og mellom populasjoner. En del av variasjonen ansees som adaptasjoner for å unngå å bli spist av predatorer. I innsjøer med mye planktonspisende fisk, er arten småvokst med korte snabler (da er den minst synlig). Hvis det derimot er lite fisk og mange invertebrate predatorer, er arten lengre og har større snabler, noe som gjør det vanskeligere for predatoren å håndtere byttet.

En ganske vanlig art i hele landet. I Sør-Norge kan den finnes ihvertfall opp til 1000 moh. Forekommer både i næringsfattige og næringsrike vann. Om sommeren utvikler den en liten “hjelm” med karakteristisk form. Vinterformen er derimot uten hjelm, og kan lett forveksles med D. longispina. D. galeata er litt mindre av vekst, og finnes ofte i innsjøermed flere fiskearter eller tettere fiskebestand, da den lettere unngår å bli spist. Som andre arter i denne slekten ser den ikke ut til å overleve i forsurede innsjøer.

Dette er en meget vanlig art som antakeligvis finnes over hele landet. Den er faktisk foreslått som kandidat til verdens vanligste dyreart. Den forekommer i en rekke varianter. Kroppen er dekket av et panser (lorica) med karakteristisk form og mønster. Derfor er den lett å identifisere i fiksert materiale, i motstning til endel andre hjuldyr som bare trekker seg sammen til en ugjenkjennelig klump. Arten finnes i alle typer vann, også saltvann, men trives dårlig hvis det blir surt. Høye tettheter kan forekomme i næringsrike innsjøer.

Kjennetegn: Arten har en halebrodd som er lenger enn det vi ser hos de andre dafnieartene og har en slankere kropp. Sett fra siden utgjør hodet omtrent en tredjedel av kroppslengden. Øyet er stort, med tydelige krystallinser. Den vesle øyeflekken er derimot liten, og ligger omtrent midt mellom det store øyet og ryggsiden av hodet. Arten kan være nesten gjennomsiktig, av og til med et gulaktig, grønngrått eller brunt skjær.

Lengde: 0,9 -2,3 mm (hunn), 1,0-1,7 mm (hann)

Utbredelse: D. longipina er mindre vanlig en det vi har trodd da nyere genetiske analyser har vist at det vi opprinnelig kalte D. longispina er minst tre forskjellige arter. D. longspina, slik den ble beskrevet av O.F. Müller, er vanlig i dammer der den kan sameksistere med D. pulex. I de mest møkkete dammene finner vi den ikke. Dafniene er generelt ansett for å være forsuringsfølsomme og blir sjelden funnet når pH < 6,0. Utbredelsen til D. longispina må revideres i forhold til eksisterende artskart som viser en vid utbredelse over hele landet.

Finnes antakelig i hele landet. Som navnet sier har den en firkantet kroppsform. Siden kroppen er dekket av et stivt panser (lorica), beholder den formen ved fiksering. Den skilles fra K. hiemalis på mønsteret av lister på panserets ryggside. Arten er vidt utbredt fra Arktis til tropene med en rekke varianter. Finnes hos oss i hele landet inklusive Svalbard, men er ikke blant de vanligste hjuldyrene. Selv om den kan opptre i rene, næringsfattige innsjøer, er det hos oss vanligst å finne den i eutrofe vann. Her kan den til gjengjeld oppnå høy tetthet. Tåler også saltvann.