Artsinformasjon

Albusnegl var vanlig langs nesten hele kysten, men finnes i dag ikke i Oslofjorden heller ikke langs deler av Sørlandskysten. Fra Hamningberg i Finmark og østover er den ennå ikke registrert. Albusnegl kan tåle saltinnhold ned til 25 ‰ og er vanligst fra øvre til midtre deler av fjæra.

Bløtdyrene blir også kalt mollusker, og omfatter bl. a. muslinger, snegl, blekksprut og sjøtenner. Selv om det ytre utseende varierer mye hos de forskjellige klassene av bløtdyr, er den fundamentale oppbygningen lik. Molluskene er den nest største gruppen av evertebrater.

Kjennetegn: Opptil 10 cm lang. Dyp blå med fiolett skjær med gulbrun kapperand. Er relativt spiss i den ene enden og de sirkulære sporene i skallet har retning mot denne spissen.

Utbredelse: Arten er funnet langs hele kysten fra tidevannssonen og ned til sublittoralen.

Muslingene i blåskjellfamilien er avlange uten tenner langs hengselkanten. De er festen til underlaget med tynne byssustråder. Rundt 10 forskjellige arter langs norskekysten.

Dyr er encellete eller flercellete organismer med cellekjerne som må ta til seg føde utenfra for å overleve. De har altså ikke mulighet for å lage næringsstoffer selv, slik som planter og blågrønnbakterier. Omtrent 75% av alle beskrevne arter er dyr, og 90-95% av disse er dyr uten ryggrad (evertebrater).

Kjennetegn: Edderkopper har åtte bein og en todelt kropp. Hodet og forkroppen er sammenvokst til ett stykke, og henger sammen med bakkroppen via et smalt stykke midt på dyret. Edderkopper har også to par grzipekjever som den fanger byttet med, og vanligvis åtte små øyne som står i to rader.

Nesten alle edderkopper har gift, kombinasjonen av edderkoppenes bruk av silke og tilstedeværelse av gift gjør dem til en meget effektiv gruppe av jegere. Mange bruker silken til å fange byttet med; mens andre jakter ved hjelp av syn eller bruk av bakholdsangrep. Edderkoppene er den mest artsrike rovdyrgruppen. Det er beskrevet over 40.000 arter, og det finnes kanskje så mange som 100.000 i hele verden. Edderkoppene finnes overalt, med unntak av sydpolen. Fra strandsonen til ca. 5000 m.o.h i Himalaya.
I Norge kjenner vi til 563 naturlig forekommende edderkopparter.

Kjennetegn: Dersom vi ikke graver i sanden, kan vi vanligvis ikke se fjæremarken. Vi kan likevel observere fjæremarken indirekte gjennom ekskrementene som skyves ut av sandkanalene, og blir liggende som kveiler rundt åpningen. Marken blir oppptil 35 cm lang og er rød (gjerne med blåskjær), rosa, gul, grønn eller olivenfarget.

Leveområde: Fjæremarken trives både i rein og mudrete sand hvor den spiser detritus.

Utbredelse: Den finnes langs hele kysten både på eksponerte og ueksponerte steder.

Platyhelminthes består av tre klasser hvorav to, bendelormer (Cestoda) og ikter (Trematoda), kun inneholder parasitter. Den tredje klassen, flatmark (Turbellaria), er frittlevende og har mange representanter også i ferskvann.

Fåbørstemarkene (Oligochaeta) har børster eller tynne hår på alle kroppsledd. Børstene er ikke alltid like lette å se, f. eks. hos meitemark. Det finnes mange arter både i ferskvann og på land. De landlevende holder seg gjerne på litt fuktige steder, og kan derfor påtreffes i vannkanten uten egentlig å høre hjemme der.

Vitenskapelig synonym: Perizoma didymata

Kjennetegn: Kamskjellene har en spesiell form, med et rett hengsel og stråleforma ribber frå midten av hengselet og ut til skjellranden.

Forflytning: De bruker jetmotor-prinsippet og beveger seg ved hjelp av en kraftig muskel som raskt åpner og lukker skjellene.

Artsbestemming: Det største, stort kamskjell (Pecten maximus), har et flatt og et buet skjell. Vi må ned på minst 10 m dyp for å finne levende skjell, men det er ikke uvanlig å finne skalldeler av døde skjell på grunnere vann. To arter som vi kan finne levende i de nedre delene av fjæra, er urskjell (Chlamys varia), der den ene vingen i hengslingspunket er dobbelt så lang som den andre, og harpeskjell (Aequipecten opercularis = Chlamys opercularis), som har like lange vinger i hengslingspunktet og et “byssushakk” på høyre skalhalvdel.

Utbredelse: Både urskjell og harpeskjell er registrerte langs kysten nordover til Sør-Troms.

Det finnes en art i Norge: kuskjell.

I sjøen er mangebørstemark den vanligste børstemarken. Ofte ser man ikke marken i det hele tatt, fordi de graver seg ned i sanden eller bygger seg hus som de bor i. Vanlige mangebørstemarker er f. eks. fjæremark og posthornmark. Tidligere ble mangebørstemarkene delt inn i grupper på grunnlag av deres levevis (frittsvømmende eller gravende), men denne inndelingen har vist seg å ikke samsvare med den naturlige grupperingen som følge av evolusjon. Den virkelige inndelingen og definisjon av de høyere gruppene (ordener) i Polychaetea er diskutert blant forskere.

Kjennetegn: Meitemarken har mange små ledd, og de voksne har et belte. Om du ser nøye etter, har hvert ledd fire små børster. Meitemarken er både hann og hunn på en gang, du finner åpningen for de hannlige kjønnsorganene foran beltet. De fleste barn har funnet meitemarker når de har gravd i jorda, den lever over alt.

Medlemmene av meitemarkfamilien er overveiende terrestriske og ernærer seg på organisk materiale i jordsøylen og/eller på jordoverflaten. De 19 norske artene varierer i lengde mellom 2-30 cm.

Muslingene ernærer seg som regel som filtratorer, og man finner gjerne mange av dem i små dammer eller i utløpet av en innsjø. Det er to grupper av muslinger i ferskvann: de store muslingene (Perlemusling og Dammuslinger) og de små muslingene (Kulemuslinger og Ertemuslinger). Ungdomsstadiene til de små muslingene er ferdig utviklet ved fødselen, og er små kopier av de voksne.

Det er 10 ulike måkearter i Norge, når bare “Måke” er oppgitt på dataskjemaet, blir de lagt inn som Larus sp.
Ettersom det finnes flere slektsnavn for Måker vil denne observasjonen bli plassert under Måkefamilien, Laridae.

Purpursneglene er en stor familie med ca. 1000 arter. I taket i kappehulen har purpursneglene en slimutskillende kjertel, og slimet som skilles ut blir purpurfarget i sollys. Dette var kjent på Kreta allerede 1600 år f. Kr., og helt frem til Middelalderen ble sneglepurpuret, på grunn av sin fargeektehet, brukt til farging av kostbare stoffer og drakter. De fleste artene purpursnegl lever i tropiske strøk, men fem arter er kjent fra norskekysten. Purpursneglene er rovdyr på muslinger, rankeføttinger og børstemark, og borrer hull i skjellet på byttet før den suger ut innholdet av dyrene.

Kjennetegn: Lever i små, kjegleformede, hvite kalkskall. Åpningen i skallet kan lukkes med to små plater, slik at vannet kan holdes inne i skallet for å unngå å tørke ut dersom den skulle bli tørrlagt.

Tre rurartar som finst langs heile kysten:

Fjørerur (Semibalanus balanoides = Balanus balanoides) har ikkje eit kalklag på undersida, men ei relativt mjuk hinne.

Steinrur (Balanus balanus) har eit hardt kalklag på undersida.

Desse to artane har seks skjelplater og kan elles skiljast på fasongen til dei to papegøyenebbliknande platene i midten.

Vorterur (Verruca stroemia) er liten med fire skjelplater. Han finst under steinar og på skjel nedst i fjøra og vidare nedover.

Sjøstjerner har fem eller flere armer med tubeføtter på undersiden. Tubeføttene brukes til bevegelse og til å åpne skjell, og styres ved hjelp av trykk i et vannkanal- system. Langs norskekysten finnes det rundt ti arter.

Skrukketrollene lever både på land og i vann. De som lever ved sjøen kalles gjerne tanglus. Det er vanlig å skille tanglus fra tanglopper ved at tangloppenes kropp er flattrykt fra siden, mens tanglusene er flattrykt ovemfra.

Slimmakk er trådformede elastiske ormer uten kroppsledd. De fleste slimmakkene er rovdyr. Kroppen er dekket av flimmerhår og kjertelceller. Noen av slimmakkene kan skille ut giftstoffer til forsvar og til å lamma byttet. Ubredelsen til slimakkene er lite kjent.

Slimmakkene graver i sanden og kan være vanskelige å se. Av og til kan vil likevel finne de som lange, glatte snorer på overflaten. Det kan være et problem å få tak i hele individ, for de er delikate og har nesten alltid deler av kroppen nedgravd.

Sneglene er utsyrt med en raspetunge (radula) som de bruker til å skrape algebelegg fra stener og planter. De kan også spise rotnende plantedeler og detritus, og de fungerer også som åtselspisere på f.eks. død fisk. En kan finne snegl i ferskvann, saltvann og på land.

Kjennetegn: Opptil 8 cm bredt skall som er grønt eller brunt med mørkere marmorering på oversiden. Lys gul underside. Har relativt smale bakbein.

Leveområde: Strandkrabbe er vanlig i fjøra og på grunna.

Utbredelse: Funnet i alle fylker

Fem strandsnigelarter er kjent i Norge. Fire artar som finst langs heile kysten, er:
vanlig strandsnegl (= kattesnigel, stor strandsnegl) (L. littorea), butt strandsnegl (= grisetangsnigel) (L. obtusata, = L. littoralis), butt strandsnigel (L. mariae = L. fabalis), spiss strandsnigel (= steinsnigel) (L. saxatilis). De to butte strandsneglene skiller seg ut ved at spiret er sammentrykt. Mens L. obtusata hovedsaklig finnes på grisetang og blæretang, lever L. mariae litt dypere, oppå sagtang. De to artene kan skilles på formen på sneglehusopningen. L. littorea og L saxatilis er også relativt like, men kan skilles på leppenes vinkel i forhold til spiret. L. Saxatilis lever som regel i den øvre halvdelen av fjæra og L. littorea i den nedre halvdelen.

Kjennetegn: 1-3 cm store snegler med varierende farge og form avhengig av leveområde og art. Det finnes flere strandsneglearter i Norge, men de vanligste er storstrandsnegl, buttstrandsnegl og steinsnegl. De lever på litt ulike steder: Steinsnegl lever som regel i den øvre halvdelen av fjæra, storstrandsnegl i den nedre halvdelen og buttstrandsnegl på grisetang.

Kjennetegn: Svamper er primitive flercellede dyr uten egentlige organer. Svampene kan ikke artsbestemmes skikkeleg uten mikroskop og generelt kjenner vi lite til økologien og utbredelsen til disse dyrene. Formen på kiselnålene er viktige artskjenneteikn.

De fleste artene er marine, men noen få finnes også i ferskvann.

I Norge har vi fem ferskvannsarter. Svampane i ferskvann har en gelélignende grunnsubstans. I denne substansen finnes cellene og en rekke kiselnåler som utgjør skjelettet. På overflaten finnes små åpninger der vann suges inn. Inne i svampen blir vannet filtrert for næringspartikler før det strømmer ut gjennom små åpningar.

Svampene er inndelt i fire klasser, kalksvampar (Calcarea), kisel- og hornsvampar (Demospongiae), Glassvamper (Hexactinellida), og Korallsvamper (Sclerospongiae). Bare arter i klassene Calcarea og Demospongiae finnes langs norskekysten, og det er bare Demospongiae som har arter som lever i ferskvann.

Kjennetegn: Tanglopper er rekeliknende dyr. De fleste lever i saltvann, men representanter finnes både på land og i ferskvann. I saltvann finnes den ofte i store mengder under tang i fjæra. Det er vanlig å skille tanglopper fra tanglus ved at tanglusenes kropp er flattrykt ovenfra, mens tangloppene er flattrykt fra siden.

Kjennetegn: Karakteristisk lang, båndformet kroppen med en lang sammenhengende ryggfinne. Ryggfinen har 9-13 sorte prikkene med hvit ring. Kan bli opptil 25 cm lang.

Leveområde: Lever blant alger og tare i fjæresonen ned til ca. 30 meters dyp. Den spiser stort sett små muslinger, krepsdyr og andre fiskers egg. Om vinteren vokter de fleste hannene egg, og tar da ikke til seg føde.

Utbredelse: Tangsprell finnes langs hele norskekysten.

Decapoda kalles tifotkreps på norsk. De tre fremste beinparene er omdannet til spiseredskaper, slik at det er igjen fem par gangbein (derav navnet). Hit hører en del reker, kreps, krabber etc. Rekene har auga på stilk og kan berre blandast saman med gruppa mysidar. Det er fleire trekk som skil dei, mellom anna at dei ikkje har like mange bein. Dessutan har mysidane ein rugepose på undersida og blir gjerne kalla pungreker. Rekene kan skiljast på forma til rostrum (som stikk fram mellom auga som ein mellomlaldersk rustninghjelm, gjerne med taggar) eller på forma eller lengda av utvekstar eller kroppsplateform. Kreps, sjøkreps og hummerartane har også fem såkalla gangbeinpar, men det første av desse er ofte blitt omdanna til store gripeklør. Dyra har ein kraftig hale som kan brukast til å symje raskt bort frå farer som truar. Hos krabbane er denne halen redusert, og bøygd inn under framkroppen. Ofte har krabbane ein brei, flattrykt framkropp.

Det finnes mer enn 30 forskjellige arter I Norge. De varierer i størrelse, og de minste artene er bare noen få mm. store, mens de største kan nå lengder på opptil 5 cm. I varmere strøk kan man finne betraktelig større utgaver, og en afrikansk art kan bli opptil 40 cm. lang! Tusenbein har kroppssegmenter som har to beinpar per segment (i motsetning til skolopendere som kun har et beinpar per segment). De er stort sett planteetere, og spiser gjerne dødt plantemateriale.

Meitemark kan være vanskelig å bestemme og spesielt ungdomsstadier.

I denne gruppen er det plassert funn av fisk som deltakerene ikke har klart å bestemme videre.

Kjennetegn: Opptil 5 cm i diameter og har hvite eller gulaktige skall, med flate radiære ribber.

Vanlig sandskjell lever nedgravd i sand og muddersand blandet med grus. De liker seg best på grunt vann ned til 20 meters dyp.

En ikke- introdusert art finnes langs norskekysten, men andre introduserte arter kan forekomme.