Kjennetegn: Som hos de fleste rovfuglene er hunnen litt større enn hannen, men ellers er de like. Et av de beste kjennetegnene i forhold til andre våker er at de har hvit stjert med svart endebånd. På den lyse undersiden av vingene kan man alltid se en klart avsatt mørk flekk ved hver vingeknoke. Det er stor draktvariasjon ellers, både mellom voksne og unge individer. Generelt er det brune på oversiden, og noe mindre jevnt brune på undersiden.
Habitat: Fjellvåken finnes i høyereliggende områder med eller uten skog. I Nord-Norge påtreffes den også som hekkefugl ved kysten.
Utbredelse: Arten har en sirkumpolar utbredelse i subarktiske og lavarktiske strøk, men mangler på Atlanterhavsøyene. I Norge finnes den i alle fjellområdene våre, og går også ut mot kysten i nord. Anslått norsk hekkebestand i et godt smågnagerår ble i 1994 (Norsk Fugleatlas) anslått til å være et sted mellom fem og ti tusen par.
Forflytninger: Noen ytterst få fugler prøver seg på vinteren i Norge. De fleste drar derimot til Kontinentet i september og oktober for å tilbringe vinteren der. Nord-norske fugler går lenger sør og øst enn de sør-norske. Vårtrekket foregår i mars og april.
Næring: Dette er en smågnagerspesialist. Hele 85% av næringen består av smågnagere. I toppår for smågnagere kan opptil 100% av matseddelen bestå av disse. Andre byttedyr er blant annet hønsefugler og hare.
Hekkebiologi: Allerede i april kan man se den flotte fluktleken til fjellvåken. Når makene har funnet hverandre begynner reirbyggingen. Etter ferdigstilling av reir legges to til sju egg. Antallet avhenger av næringstilgangen. Noen år hopper de over hekkingen som følge av lite smågnagere. Eggene ruges i en måned før de klekkes, og ungene tar sin første flygetur etter en ny drøy måned. | 
