Artsinformasjon

Habitat: Arten er i hekketiden nært knyttet til skogområder, og har en preferanse for barskog. Den trives ikke i nærheten av hønsehauker, og velger gjerne yngre og tettere skog enn sin større slektning.

Utbredelse: Spurvehauken er vår vanligste rovfugl. Den finnes i alle våre fylker, men er mest tallrik i Sør-Norge. Som følge av bl.a. miljøgifter og jakt var spurvehaukbestanden i Europa på et minimum i midten av forrige århundre. I dag anslår man den norske hekkebestanden til å være på 5000 par (Norsk Fugleatlas 1994). Ting kan tyde på at den nordiske populasjonen har øket noe de seinere åra.

Forflytninger: Mange spurvehauker overvintrer i Norge, men mange trekker ut av landet fra august til oktober. Overvintringsområdene for disse fuglene finner man i de nordvestlige delene av Kontinentet (Storbritannia inkludert).

Næring: De som frister tilværelsen i Norge om vinteren oppsøker ofte foringsplasser for fugl. Da er det ikke solsikke og brød de er ute etter. Spurvehauken er en spesialist på å fange små spurvefugler som meiser og finker.

Hekkebiologi: I mai legges fire eller fem egg som ruges i omtrent 40 dager. Ungene blir flygedyktige etter en snau måned.

Storlommen hekker i store deler av Norge. Totalt er det angitt mellom fem og ti tusen hekkepar. Den foretrekker innlandet, store fiskerike, vegetasjonsfattige innsjøer, både i skogstrakter og høyereliggende områder. Innsjøer med jevn vannstand er foretrukket, helst med lave torvøyer som gir en ideell reirplass. Storlommen er meget sjelden om vinteren langs kysten, de fleste overvintrer i Middelhavet og Svartehavet. Den returnerer i april-mai, og kommer ofte inn på hekkeplassen så snart disse er isfrie. Dersom den ikke hekker altfor langt fra havet, pendler de voksne fuglene ofte til saltvann for å finne mat. Den er derfor ikke sjelden å se i saltvann også sommerstid, særlig i fjordstrøk i Nord-Norge. De fleste forlater landet i september-oktober, og trekker tvers over land og via Østersjøen til vinterkvarteret.