|
|
|
Artsinformasjon
| Systematikk | Kommentar |
Grønnstilk (Tringa glareola) |
Bilde: Roar Solheim | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Charadriiformes (Vade-, måke- og alkefugler) Familie: Scolopacidae (Snipefamilien) Slekt: Tringa Art: Tringa glareola (Grønnstilk)
| Grønnstilken er i Norge en utpreget innlandsfugl, som vi helst finner hekkende i høyereliggende strøk. Den norske bestanden finnes hovedsaklig i indre og høyereliggende deler av Sør-Norge, og i Finnmark. Som sin nære slektning skogsnipa, kan grønnstilken hekke i gamle reir i trær, men det er vanligst å finne reir på bakken. Områder i bjørke- og vierregionen, med omkringliggende myrer, er de mest brukte hekkebiotoper. Næringssøket foregår på oversvømte myrer og områder med muddergrunn. Her finner de godsaker som forskjellige insekter og deres larver. Er oftest å se under trekket ved ferskvann, men også til en viss grad ved saltvann. Den overvintrer i innlandet sør for Sahara. Fuglene forlater oss fra juni til august, og kommer tilbake i april-mai. |
Kråke (Corvus cornix) |
Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Passeriformes (Spurvefugler) Familie: Corvidae (Kråkefamilien) Slekt: Corvus Art: Corvus cornix (Kråke)
| Kjennetegn: Kjennes lett på kombinasjonen av grått og svart i fjærdrakten. Hodet, strupen, brystet, vingene og stjerten er svart, mens resten av fuglen er grå.
Sang: Den hese “krakselyden” til kråka er vel også kjent for de fleste.
Habitat: En meget tilpasningsdyktig art som finnes i de fleste kulturområder i alle kanter av landet.
Forflytninger: Noen kråkebestander (helst de i de mest værdharde områdene, nordlige og østlige) trekker sørover i oktober-november, ellers er kråka mer eller mindre stasjonær, men noen trekker ut til kysten om vinteren.
Næring: Altetende. Det kraftige nebbet gjør den i stand til å utnytte en lang rekke fødetyper: avfallsrester, brødmat, insekter, egg, fugleunger osv.
Hekkebiologi: Hekkingen starter tidlig på våren med legging av 3-6 egg i april. Vanligvis bygger de nytt reir hvert år, men de kan også restaurere gamle reir. Aggresjon mot andre kråker og rovfugler er en god indikasjon på at hekkingen er i gang. Ungene klekkes etter 20 dagers ruging og blir i reiret i nye 4-5 uker. |
Sivsanger (Acrocephalus schoenobaenus) |
Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Passeriformes (Spurvefugler) Familie: Acrocephalidae (Kjerrsangerfamilien) Slekt: Acrocephalus Art: Acrocephalus schoenobaenus (Sivsanger)
| Sivsangeren finnes fra NV-Europa til det vestlige Sibir. Utbredelsen i Norge strekker seg fra Østfold til Finnmark. I Sør-Norge er arten mest knyttet til kysten, mens den nordover i tillegg blir mer vanlig i innlandet. Et sted mellom 10 000 og 100 000 par antas å hekke hos oss. Habitatvalget varierer noe geografisk. I nord finner vi arten ved våtmark, og i forbindelse med vier. I de sørligere områdene er den mer knyttet til busk- og takrørvegetasjon. Små insekter som fluer, mygg, biller, døgnfluer o.l. utgjør næringen. Sivsangerene kommer til landet i mai, og trekker ut i august – september. Overvintringsområdene ligger i det sørøstlige og tropiske Afrika. |
Toppand (Aythya fuligula) |
Bilde: Frode Falkenberg | Rike: Animalia (Dyreriket) Rekke: Chordata (Ryggstrengdyr) Underrekke: Vertebrata (Virveldyr) Klasse: Aves (Fugler) Orden: Anseriformes (Andefugler) Familie: Anatidae (Andefamilien) Slekt: Aythya Art: Aythya fuligula (Toppand)
| Toppanda finnes utbredt fra Island og østover i et bredt belte gjennom hele Eurasia. I Nord-Amerika erstattes den av den svært like ringanda, som er observert noen få ganger i Norge. Fra gammelt av fantes toppanda stort sett bare i Nord-Norge, men de siste 30 årene har den bredt seg sørover og finnes nå vanlig over mesteparten av Sør-Norge. Litt av grunnen til at den har kunnet spre seg så effektivt, er nok at den er svært fleksibel i valg av hekkebiotop. Den foretrekker grunne vann, siden den er avhengig av å dykke til bunnen for å finne mat. Bortsett fra det, finnes den i de fleste miljøer fra sterkt eutrofierte vann i jordbruksområder til oligotrofe vann i høyfjellet. Ofte velger den å legge reiret midt i måkekolonier, noe som gir effektiv beskyttelse mot predatorer. Om vinteren trekker toppanda mot sør og vest, og bestanden på Vestlandet er mange ganger høyere i vinterhalvåret. Konsentrasjoner på 500-1000 individer er ikke uvanlig vinterstid på strekningen mellom Bergen og Jæren. I resten av landet er den mer fåtallig om vinteren. Trolig kommer mange av vinterfuglene våre langt østfra, en fugl ringmerket om vinteren i Stavanger ble nylig gjenfunnet i Finland. |
|
|
|
|