Artsinformasjon

Brunnakken finnes utbredt fra Island og gjennom hele det nordlige Eurasia. I Norge er den påvist hekkende i de aller fleste fylker, sjeldnest fra Aust-Agder til Svenskegrensen. Bestandsoverslag er svært grove, men 4-6000 par er antydet. Brunnakken hører til slekten Anas, på norsk blir artene i denne slekten kalt gressender og kjennetegnes bl.a. ved at de normalt ikke dykker etter føden. Hannene til disse artene er svært fargerike, mens hunnene er mer brunspraglet for bl.a å gå i ett med vegetasjonen når de ruger. På vestlandet foretrekker brunnakken grunne vann med vegetasjonsrike strandbredder dominert av elvesnelle, flaskestarr og tjønnaks, og finnes ofte i tilknytning til dyrket mark. Brunnakken betraktes ofte som den eneste ?egentlige@ gressanden, fordi den i større grad enn de andre gressendene går og beiter på gressmark. De fleste brunnakkene trekker ut av landet vårt om høsten, og betydelige antall kan registreres i ferskvann og gruntvannsområder hvor de raster i september-oktober. På denne tiden av året har ikke hannen sin flotte vårdrakt, og det kan være vanskelig å skille brunnakkene fra andre gressender. En lysende hvit buk og et grått nebb kan imidlertid være gode kjennetegn å se etter. Spredte individer overvinterer langs kysten der det finnes åpent vann, ofte sammen med stokkender der disse fôres av mennesker. På Jæren overvintrer trolig over 1000 individer i et normalår. I løpet av april-mai vender brunnakken tilbake til hekkeområdene, avhengig av når det blir isfritt.

Kjennetegn: En relativt liten måkefugl med blågrå overside og svarte og hvite vingespisser. Begge kjønn er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Utbredelse: Fiskemåken er en av våre vanligste måkearter. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 m.o.h.

Leveområde: Den drar som regel ikke så veldig langt til havs, men holder seg nært land.

Næring: Fiskemåken søker føde på alt fra dyrket mark, fjæreområder til insekter på snøen i fjellet.

Forflyntinger: De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvinterer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsaklig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april.

Kjennetegn: Stor fugl med veldig lang hals, lange bein og langt, spisst nebb. Hvitt hode med en svart stripe fra øyet og bakover. Gråblått bryst og hvit buk. Flyr med hode og hals trukket tilbake i en «S».

Utbredelse: Gråhegren, eller bare hegre som folk flest kjenner den som, finnes utbredt over hele landet. Den er imidlertid klart mest tallrik langs kysten, og i Finnmark er den kun funnet hekkende i ett område ved Porsangerfjorden. Utbredelsen strekker seg også over store deler av Europa, Asia og Afrika. Gråhegren har utvidet sin norske utbredelse etter krigen, og har spredt seg nordover, østover og inn i landet. Trolig er også totalbestanden betraktelig større nå enn tidligere, anslagsvis finnes 5-10.000 par i Norge.

Forflytninger: Gråhegren er standfugl, selv om mange, særlig ungfugler, forlater landet om høsten til fordel for et mildere klima i Storbritannia.

Næring: Det er viktig for denne langbeinte og langhalsede fiskeren å ha god tilgang på grunne strandområder med mye fisk, den går like gjerne i saltvann som ferskvann bare næringstilgangen er bra.

Hekkebiologi: Fra mars måned er de i gang med eggleggingen. De aller fleste fuglene hekker i kolonier, typisk størrelse er 10-50 par. Ofte ligger koloniene på holmer med høye bartrær. Reirene plasseres oftest i toppen av høye trær, men også i fjellvegger.

Horndykkeren har en cirkumpolar utbredelse, og er bl.a. den eneste lappedykkeren som også forekommer på Island. En totalbestand på 1000-1500 par gjør den til den tallrikeste av lappedykkerne i Norge. Hovedtyngdepunktet for utbredelsen ligger fra Trøndelag og nordover, de nordligste forekomstene ligger i områdene ved Porsangerfjorden i Finnmark. Kjernehabitat er laverliggende vann med grunne partier på mineralrik berggrunn. Disse har rik bunnvegetasjon av planter som tusenblad, tjønnaks og kransnålalger, og en rik bunndyrfauna av vanninsekter, marflo og småfisk. Den har altså ikke den samme preferansen for eutrofe innsjøer som sine slektninger, og foretrekker lavere kantvegetasjon av starr og sneller. Reiret plasseres som hos andre dykkere flytende i sivet. Om vinteren trekker horndykkeren ut i saltvann, og forekommer i størst konsentrasjoner i skjermede, grunne områder fra Helgelandskysten og sørover til Sunnmøre, samt langs Jærkysten og ved Lista.

Sangsvanen lever et mye mer tilbaketrukket liv en knoppsvanen, og særlig på hekkeplassen er den svært sky. I Norge finnes mesteparten av hekkebestanden i Finnmark og Troms, med en del par også i Nordland. Spredte hekkefunn er gjort så langt sør som i Østfold, og den ventes å bli stadig mer vanlig også i Sør-Norge ettersom stadig flere fugler hekker langt sør i Sverige.

Sangsvanen beiter mest på bunnplanter, og foretrekker derfor grunne innsjøer med mye vegetasjon. Ofte velger den mindre vann i skoglandskap. Om høsten blir den ofte på hekkeplassen til isen legger seg, de trekker da mot Vest-Europa for å overvintre. Mange finner det de trenger vinterstid i kystnære strøk i Norge, således er den norske vinterbestanden mange ganger større enn den sparsomme hekkebestanden. I Øyeren i Akershus kan over 1000 sangsvaner samle seg på seinhøsten og forvinteren før isen legger seg. Ofte finnes de på isfrie ferskvannslokaliteter, men de kan også klare seg godt i beskyttede saltvannsbukter med god bunnvegetasjon. Allerede så snart isen går er de første fuglene på plass i hekkeområdene igjen.

Kjennetegn: Skjæra er velkjent for de fleste med sin lange metallglinsende svarte stjert og sine kontrasterende svarte og hvite fjær. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.

Sang: Vanligvis en tydelig “kreksende” lyd men en lavmælt “pludring” kan noen ganger også høres.

Habitat: Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det også er menneskelig bosetning. Skjæra er forøvrig godt tilpasset til urbane omgivelser.

Utbredelse: Hekker i det meste av Norge og Europa, og finnes også store i deler av Asia. På verdensbasis finnes ni underarter av skjære, hvorav to hekker i Norge (en nordlig og en sørlig).

Forflytninger: En av våre mest utpregete standfugler som beveger lite på seg i løpet av året.

Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.

Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir.

Toppanda finnes utbredt fra Island og østover i et bredt belte gjennom hele Eurasia. I Nord-Amerika erstattes den av den svært like ringanda, som er observert noen få ganger i Norge. Fra gammelt av fantes toppanda stort sett bare i Nord-Norge, men de siste 30 årene har den bredt seg sørover og finnes nå vanlig over mesteparten av Sør-Norge. Litt av grunnen til at den har kunnet spre seg så effektivt, er nok at den er svært fleksibel i valg av hekkebiotop. Den foretrekker grunne vann, siden den er avhengig av å dykke til bunnen for å finne mat. Bortsett fra det, finnes den i de fleste miljøer fra sterkt eutrofierte vann i jordbruksområder til oligotrofe vann i høyfjellet. Ofte velger den å legge reiret midt i måkekolonier, noe som gir effektiv beskyttelse mot predatorer. Om vinteren trekker toppanda mot sør og vest, og bestanden på Vestlandet er mange ganger høyere i vinterhalvåret. Konsentrasjoner på 500-1000 individer er ikke uvanlig vinterstid på strekningen mellom Bergen og Jæren. I resten av landet er den mer fåtallig om vinteren. Trolig kommer mange av vinterfuglene våre langt østfra, en fugl ringmerket om vinteren i Stavanger ble nylig gjenfunnet i Finland.