Artsinformasjon

Kjennetegn: Bokfinken kjennes på sine hvite fjær på vingeknoker og vingebånd. Hannens ansikt og bryst er brunrødt, mens hunnen generelt er brunere på farge og ikke så iøynefallende. Ungfugler er lik hunnen.

Lyder: Hannene synger om våren med en karakteristisk akselererende trille som kan beskrives som: “tje-tje-tje-…-tjenestepi”. Mange forveksler bokfinkens sang med løvsangerens, men bokfink synger kraftigere og har en tydelig avslutning på strofen – i motsetning til den dalende myke trillen til løvsanger. Lokkelyden er en kort “ping” eller “fink”, som kan gjentas hyppig.

Utbredelse: Bokfink er en av Norges mest tallrike arter i sommerhalvåret, og finnes hekkende i hele landet, men i mindre tettherer i Nord-Norge. En relativt fåtallig vintergjest hos oss, som overvintrer i størst tettheter kystnært fra sørsiden av Trondheimsfjorden og sørover til Østfold. Mer fåtallig ellers i landet på denne tiden av året.

Forflytninger: Det meste av den norske bestanden trekker til Vest-Europa fra september. Det er ikke uvanlig at noen individer overvintrer i Norge, men aldri i så store antall som hos slektningen bjørkefink. De som trekker ut av landet kommer tilbake allerede i slutten av mars.

Næring: Om sommeren spiser bokfink først og fremst insekter og edderkopper. Om høsten skifter den til en diett som består mer av korn og frø. Bokfinken er lite kresen og trives i mange typer habitater (i parker, i løv- og barskog, ved skogkanter og i hager).

På fõringsplassen: Bokfink er spesielt glad i solsikkefrø, som den gjerne leter etter på bakken under fuglebrettet. Opptrer ofte enkeltvis eller i små grupper, og sees sjelden i større antall samtidig på fõringsplassen om vinteren. Når trekkfuglene ankommer om våren kan riktignok nylig ankomne flokker tiltrekkes av utlagt mat.

Hekkebiologi: Reiret bygges vanligvis i tre av mose, strå og fjær. Eggene legges vanligvis i perioden 20. april til ut juni og ruges i 12-13 døgn av hunnen. Ungene blir i reiret 12-15 døgn.

Arten er funnet over hele landet, og kan gå til høyder over 1000 meter over havet i fjellstrøk i Sør- Norge.

Kjennetegn: Gjøken er lett kjennelig på tverrstripene på undersiden og den karakteristiske ko-ko-lyden som kan høres fra 1. mai i Sør-Norge og fra månedskiftet mai-juni i Finnmark. Gjøken er en langstjertet og spissvinget fugl, noe som gjør at de kan forveksles med små rovfugler. De blir også ofte jaget av småfugler på samme måte som rovfugler. Oversiden, hals og hode er grått hos hannene. Hunnene har en brunere fjærdrakt, men kan også vær ganske hannlike. Øynene har gul iris, og beina er korte.

Utbredelse: Gjøken har en vid utbredelse i Norge og finnes hekkende både over og under tregrensen fra Lindesnes i sør til lengst nord i Finnmark.

Habitat: Den foretrekker terreng som veksler mellom treklynger og åpent lende.

Trekkforhold: Norske gjøker overvintrer i Afrika. De fleste fuglene ankommer landet i løpet av mai, og høsttrekket starter allerede i juli/august.

Hekkebiologi: Den lager ikke eget reir, men legger egg i reirene til små spurvefugler. Her i Norge er heipiplerka mest utsatt for dette, men et stort utvalg spurvefuglarter kan bli utsatt for gjøkens reirparasittisme. En hunn kan legge 10-25 egg i løpet av en hekkesesong. Gjøkeegget klekker litt før de andre eggene i reiret, og gjøkungen kaster ut de andre eggene rett etter at den er klekket. Gjøkungen blir så matet opp av “fosterforeldrene”. Føden består av sommerfugllarver og andre insekter.

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Lyder: Sangen er variabel, men består av metalliske strofer med to til tre stavelser, for eksempel “ti-tu, ti-tu” eller “ti-ti-ta, ti-ti-ta”.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest alpine strøkene. Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren.

På fõringsplassen: Vår absolutt vanligste art på fõringsplassen, i hele landet. Den spiser det meste som tilbys, men favorittene er solsikkefrø, talg og meiseboller. Kjøttmeisen sitter sjelden lenge på foringsbrettet, men henter enkeltfrø som den renser for skall og spiser like i nærheten. I Hagefugltellingen blir det gjennomsnittlig sett 6-7 kjøttmeiser per fõringsplass, noe som gjør den til den mest tallrike meisen i hagene våre.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges av mose, og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.

En tolerant art som tidligere er funnet nord til Trøndelag/Nordland. Rovdyr, hovedsaklig på insekter som klekkes fra vannet, eller som faller ned på overflaten.

Sannsynligvis den vanligste vannymfearten i Norge. Den er utbredt i hele landet unntatt Finnmark. Den er plassert i kategori 4 (ikke truet). Nymfene er tolerante, og finnes i de fleste ferskvannsmiljøer. Livssyklusen kan ta fra to til fire år. Flygetid fra slutten av mai til midten av august, men som oftest i juni og juli.