Artsinformasjon

Kjennetegn: Bokfinken kjennes på sine hvite fjær på vingeknoker og vingebånd. Hannens ansikt og bryst er brunrødt, mens hunnen generelt er brunere på farge og ikke så iøynefallende.

Sang: Hannene synger om våren med en karakteristisk akselererende trille som kan beskrives som: “tje-tje-tje-…-tjenestepi”. Mange forveksler bokfinkens sang med løvsangeren, men bokfinken er kraftigere og har en tydelig avslutning på strofen – i motsetning til den dalende trillen som løvsangeren har.

Utbredelse: Den er en av norges mest tallrike arter, men er bare utbredt som en spredt hekkefugl i Nord-Norge.

Næring: Om sommeren ernærer bokfinken seg på insekter og edderkopper, mens den om høsten skifter til en diett som består mer av korn og frø. Bokfinken er lite kresen og trives i mange typer habitater (i parker, i løv- og barskog, ved skogkanter og i hager).

Forflytninger: Det meste av den norske bestanden trekker til Vest-Europa fra september. Det er ikke uvanlig at noen individer overvintrer i Norge, men aldri i så store antall som hos slektningen bjørkefink. De som trekker ut av landet kommer tilbake allerede i slutten av mars.

Hekkebiologi: Reiret bygges vanligvis i tre av mose, strå og fjær. Eggene legges vanligvis i perioden 20. april til ut juni og ruges i 12-13 døgn av hunnen. Ungene blir i reiret 12-15 døgn.

Kjennetegn: Knapt 15 cm lang. Gråbrun spraglet med gråhvit buk og rødaktige bein. Nebbet er tynt og spisst. Ligner mye trepiplerke men har et annet habitat enn denne.

Utbredelse: Heipiplerka er en av våre aller vanligste fuglearter om sommeren, og sees helst i åpne landskap. Den finnes fra den ytre kysten til høyfjellet, fra Lindesnes i sør til Varanger i nord.

Trekkforhold: Heipiplerka er en utpreget trekkfugl, selv om noen få også frister tilværelsen i Norge om vinteren. De aller fleste trekker ut av landet i september, og overvintrer i Middelhavsområdet og i det sørvestlige Europa. Vårtrekket starter så smått i slutten av mars, og de fleste ankommer landet i løpet av april.

Hekkebiologi: Dette er en utpreget bakkehekker, som finner små hullrom blant gresstuer eller lignende, der den lager et reir av fine strå. 5-6 egg ruges i 14 dager før de klekkes, og ungene forlater reiret etter nye 14 dager.

Kjennetegn: Orrfuglen er en hønsefugl og i likhet med de fleste andre hønsefuglene kan også orrfuglene virke ganske runde i kroppen. I tillegg har orrfuglene kraftig nebb som er velegnet til å beite planter og knopper med. Hannen er svart med noen hvite fjær under stjerten. Hunnen kalles orrhøne. Den er spraglete rødbrun. Orrhønene går lett i ett med skogbunnen, og de er vanskelige å oppdage når de sitter på bakken.

Habitat: Storfuglen lever i skog og heilandskap.

Næring: Om sommeren beiter orrfuglene på bær og lyng som de finner på skogbunnen. Når du går i skogen kan en orrfugl plutselig flakse opp. Den forsvinner raskt mellom trærne med hurtige vingeslag. Om vinteren beiter orrfuglene på bjørkeknopper.

Hekkebiologi: Om våren samles de på spillplasser på myrer og islagte vann. Hannene lager en buldrende spillyd som du kan høre på langt hold. De sloss om å være i sentrum av leiken. Senterhanene er de som får parre seg med flest orrhøner.

Kjennetegn: Tjelden har helt svart og hvit fjærdrakt. Nebbet er rødt og uvanlig langt. Beina er rosa og øynene er røde. Begge kjønn har lik fjærdrakt.

Utbedelse: Tjelden er en karakterart i kystnære støk over hele landet. Noen få plasser påtreffes den også hekkende i innlandet. Man regner med at det finnes 50.000 – 100.000 par i Norge.

Næring: Næring finner den både i fjæra, der den søker etter skjell, muslinger og snegler, og i jordbrukslandskap eller på ulike typer grøntarealer, der hovedføden ofte består av meitemark.

Forflyting: Tjelden er hos oss trekkfugl, og høsttrekket foregår i all hovedsak fra august til september. De fleste fuglene overvintrer i England, Tyskland og Nederland, men noen få frister tilværelsen også i Norge vinterstid. Et av våre kjæreste vårtegn er at tjelden kommer tilbake i begynnelsen av mars, stundom i slutten av februar.