Artsinformasjon

Kjennetegn: Arten er vanligvis rødbrun. Lengden på voksne individer kan variere, men ligger gjerne et sted mellom sju og 15 cm. Unge individer har mørke lengdebånd på kappen og kroppssidene. Hodet og tentaklene er mørke, og slimet er gulrødt.

Norsk forekomst: Brunskogsneglen er en relativt ny art i Norge. I løpet av siste halvdel av 1900-tallet har arten spredt seg nordover i Europa med menneskelig hjelp, først og fremst med importert jord og plantemateriale. Den har sin naturlige utbredelse i det sørlige Frankrike og på den iberiske halvøy. Så seint som i 1988 ble den for første gang påvist i Norge. I dag finnes den utbredt langs kysten fra svenskegrensa i sør og nordover til Trondheimsfjorden.

Livssyklus: Brunskogsneglen har ettårig livssyklus der eggene legges om sommeren og høsten og de voksne sneglene dør før vinteren. Milde og fuktige vintre har gitt sneglen optimale forplantnings- og leveforhold de siste åra (stor unge- og eggoverlevelse).

Annet: Sneglene forårsaker store skader på blant annet på grønnsaker, korn, poteter, prydplanter m.m. Som nykommer i den norske faunaen har arten få naturlige fiender. Når man vet at hvert individ kan produsere opptil 400 egg årlig, kan bestanden eksplodere i “gode” år.

Kjennetegn: Skjæra er velkjent for de fleste med sin lange metallglinsende svarte stjert og sine kontrasterende svarte og hvite fjær. Kjønnene er nesten helt like, men hannen er litt større enn hunnen.

Sang: Vanligvis en tydelig “kreksende” lyd men en lavmælt “pludring” kan noen ganger også høres.

Habitat: Den finnes over det meste av landet, fra kyst til fjell, der det også er menneskelig bosetning. Skjæra er forøvrig godt tilpasset til urbane omgivelser.

Utbredelse: Hekker i det meste av Norge og Europa, og finnes også store i deler av Asia. På verdensbasis finnes ni underarter av skjære, hvorav to hekker i Norge (en nordlig og en sørlig).

Forflytninger: En av våre mest utpregete standfugler som beveger lite på seg i løpet av året.

Næring: Nærmest altetende. Noen fugler spesialiserer seg på f.eks. å røve fuglereir eller gå i søppekasser.

Hekkebiologi: Reiret er stort og overbygd og bygges gjerne mindre enn 50 meter fra bebodde hus før løvet har vokst fram, og det er derfor lett å oppdage. Seks eller sju egg ruges i rundt 20 døgn før de klekkes. Etter en reirperiode på 30 dager er der i gjennomsnitt tre overlevende unger som forlater reiret. Etter at ungene har forlatt reiret, er de utsatt for predasjon fra katter, og når ungene helt uavhengige av foreldrene i en alder av 80 dager, gjenstår i snitt 1.5 unge per reir.

Kjennetegn: Hannen er helt svart med oransjegult nebb og en gul ring rundt øyet. Hanner i sin første vinter har mørkt nebb som lysner utover seinvinteren. Hunnen er mørkebrun med litt lysere strupe og bryst. Fra februar av synger den med en melodiøs plystring av fløytende og jodlende toner.

Utbredelse: I Norge hekker svarttrosten over det meste av Sør-Norge bortsett i fra høyfjellstrakter.

Forflytninger: De fleste svarttrostene trekker til Storbrittannia og Kontinentet i perioden september til november, men en del overvintrer regelmessig. Overvintrende individer kan finnes så langt nord som til Troms, men overvintring er vanligst langs kysten av Sør-Norge.

Næring: Svarttrosten opptrer i stor grad på bakken innunder busker der den søker etter meitemark, snegler, insekter, bær og frukt.

Hekkebiologi: Reiret plasseres godt skjult på bakken eller lavt i en busk eller et tre i ly for vær og vind. Eggleggingen skjer i april, og to kull er ikke uvanlig i Sør-Norge. Eggene klekkes etter rundt 13 dagers ruging, og ungene er flygedyktige to uker seinere.