Artsinformasjon

Kjennetegn: Blåmeisa ligner på kjøttmeisa, men er tydelig mindre og gjennomgående mer intenst blå. De viktigste forskjellene i utseende finner vi i hodet: Den er blå på issen og har en svart strek fra nebbet gjennom øyet og bak i nakken. Over denne går det en tilsvarende hvit strek.

Utbredelse: Blåmeisen påtreffes vanlig i det meste av landet unntatt på høyfjellet, men er fåtallig i Finnmark.

Forflytninger: I forhold til kjøttmeisa rører den mer på seg utenom hekketiden: store flokker av blåmeis kan observeres enkelte høster, særlig langs kysten i Sør-Norge. Blåmeisa er en overveiende standfugl, men i september-oktober kan individer fra nordlige bestander trekke sørover ut av landet.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: Den starter også eggleggingen i april noen steder. Bygger reiret av mose og annet plantemateriale, fôret med fine strå, hår, ull og fjær. Den bruker ofte svært tynne barkflak. Eggene er hvite med rødbrune flekker, som hos kjøttmeisa. Kullstørrelsen varierer også enormt: fra 2-18, varierer med breddegrad (nord-sør) med økende kullstørrelse nordover. Kullstørrelsen rundt Middelhavet er betraktelig lavere enn i Norden, på Kanariøyene så lav som 3.5 i snitt. Eggene legges ett om dagen, ruges i 14 (13-16) dager og ungene flyr ut etter 16-22 dager.

Kjennetegn: Den 12 cm. lange gransangeren er meget lik løvsangeren av utseende og størrelse, men har blant annet mørkere bein og kortere vinger. Oversiden er grønnlig, mens undersiden er lys. Kjønnene er like. Sangen er meget karakteristisk, og høres allerede fra midten av april i Sør-Norge. Når den synger høres det ut som en trillebår med rustne hjul som er i bevegelse; tjiff-tjaff-tjiff-tjaff…

Kjennetegn: Gråspurvhannen har blygrå isse, en svart strupeflekk av varierende størrelse og et leverbrunt bånd fra øyet og bakover ned i nakken. Hunnen har mindre iøynefallende fjærfarger. Begge kjønn gir et brungrått inntrykk, hunnen mer grått enn hannen.

Sang: Lyden er kvitrende og ensartet med separate “tjirp”-lyder.

Habitat: Den trives i åpent kulturlandskap ispedd busker, og er vanlig på gårdsbruk. Gråspurven er standfugl og veldig stasjonær. Den finnes i større grad enn andre fugler inne i menneskeskapte lokalklima som fjøs, kraftfórlagre og bakerier.

Utbredelse: Gråspurven hekker i hele landet, men er i stor grad knyttet til menneskelig aktivitet.

Næring: Føden består hovedsakelig av frø og insekter.

Hekkebiologi: Den hekker vanligvis i hulrom, men kan også bygge reir fritt i trær eller busker, da et forseggjort overbygd reir med inngang fra siden. Egglegging starter i april-mai og 2-3 kull i året med 4-5 egg i hvert fostres i felleskap av foreldrene. Tidligere mente man at gråspurven var monogam livet ut (kun en partner), men det er ikke uvanlig at gråspurvhanner veksler mellom flere hunner.

Kjennetegn: Vår nest største trost (etter duetrosten) som kan bli opptil 26 cm. lang. Brystet er gyllent med svarte pilformete flekker, hodet og nakken er grå, mens ryggens brunfarge står i kontrast til den grå overgumpen. Hunnen og hannen er like.

Habitat: Gråtrosten finnes i de fleste norske habitater. Der det er skog hekker den i trær, mens i fjellet legger den reiret rett på bekken eller i kratt.

Utbredelse: Gråtrosten finnes vanlig som hekkefugl i store deler av landet, fra kyst til høyfjell.

Forflytninger: Normalt forsvinner våre hekkefugler sørover i september og oktober for å overvintre i de vestlige delene av kontinentet og på de Britiske øyer. Avhengig av bærhøsten, spesielt rognebær, kan tusenvis av gråtroster overvintre hos oss. Disse fleste av disse fuglene stammer trolig fra områder øst for Norge. I slike år kan man få besøk av gråtrosten på foringsplassen om man legger ut bær eller epler.

Næring: Meitemark, insekter, edderkopper og forskjellige plantedeler. Om høsten er krekling og rogn viktige næringskilder.

Hekkebiologi: De hekker gjerne i kolonier og er meget aggressive ved reiret. Om mennesker eller andre farer kommer for nær egg eller unger, driter de i felleskap på inntrengerne mens de lager et veldig spetakkel. Den norske hekkebestanden ble i Norsk Fugleatlas (1994) anslått til å være minst en million par. Hekkesesongen strekker seg fra april til juli. I Sør-Norge kan de noen ganger ha to kull i løpet av en sesong.

Kjennetegn: Den største gåsa som finnes i Norge. Arten har svart hals og hode, men med hvite kinn. Ryggen og deler av undersiden er brun, mens bryst og undergumå er hvit.

Kanadagåsa, som navnet tilsier, hører opprinnelig hjemme i Nord-Amerika, hvor den hekker over store deler av nordlige USA og Canada. Siden tidlig på 1900-tallet har kanadagåsa blitt satt ut over store deler av Europa, særlig i de nordiske landene. De største bestandene finnes på sentrale Østlandet, i Agderfylkene, Sunnfjord, Nordmøre og Trøndelag. Trolig teller den norske hekkebestanden 1500-2000 par, pluss et betydelig antall ikke-hekkende individer. De fleste hekker ved vann i barskogsområder med innslag av dyrket mark, beite eller annen gressmark. Reirene plasseres ofte på holmer og øyer, men når det gjelder valg av reirplass er kanadagåsa svært fleksibel. Om vinteren trekker de fleste til saltvann, primært er de ute etter åpent vann. Ofte samler de seg sammen med svaner og ender på plasser der de blir fôret av mennesker. Enkelte trekker et godt stykke sørover, norske fugler er gjenfunnet bl.a. i Danmark og Skottland. Ringmerking har også vist at en populasjon fra Meråker i Trøndelag trekker til kysten av Telemark i oktober og tilbake i april.

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Habitat: Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest ugjestmilde alpine strøkene.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som bare unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges vesentlig av mose og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.