Artsinformasjon

Kjennetegn: Blåmeisa ligner på kjøttmeisa, men er tydelig mindre og gjennomgående mer intenst blå. De viktigste forskjellene i utseende finner vi i hodet: Den er blå på issen og har en svart strek fra nebbet gjennom øyet og bak i nakken. Over denne går det en tilsvarende hvit strek.

Utbredelse: Blåmeisen påtreffes vanlig i det meste av landet unntatt på høyfjellet, men er fåtallig i Finnmark.

Forflytninger: I forhold til kjøttmeisa rører den mer på seg utenom hekketiden: store flokker av blåmeis kan observeres enkelte høster, særlig langs kysten i Sør-Norge. Blåmeisa er en overveiende standfugl, men i september-oktober kan individer fra nordlige bestander trekke sørover ut av landet.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: Den starter også eggleggingen i april noen steder. Bygger reiret av mose og annet plantemateriale, fôret med fine strå, hår, ull og fjær. Den bruker ofte svært tynne barkflak. Eggene er hvite med rødbrune flekker, som hos kjøttmeisa. Kullstørrelsen varierer også enormt: fra 2-18, varierer med breddegrad (nord-sør) med økende kullstørrelse nordover. Kullstørrelsen rundt Middelhavet er betraktelig lavere enn i Norden, på Kanariøyene så lav som 3.5 i snitt. Eggene legges ett om dagen, ruges i 14 (13-16) dager og ungene flyr ut etter 16-22 dager.

Kjennetegn: Gjerdesmetten er vår nest minste fugl og veier bare 8-10 gram. Den er rustbrun med en karakteristisk stjert som stikker nesten rett opp.

Sang: Til tross for den beskjedne kroppsstørrelsen har den en kraftig og aksellererende sang med et et raspende motiv midt i strofen. Denne sangen kan også tidvis høres om høsten og vinteren.

Habitat: Om sommeren finnes gjerdesmetten i allslags skog, ofte i områder med fuktige sig.

Utbredelse: Den er utbredt i hele Sør-Norge, og finnes mer sparsomt i indre deler av Østlandet og i Nordland og Troms.

Forflytninger: I oktober trekker deler av den norske bestanden til Vest- og Sørvest-Europa, mens andre overvintrer i vintermilde kyststrøk. Overvintrende individer kan samles i hulrom der de ligger tett sammen for å holde på varmen.

Næring: Gjerdesmetten spiser i hovedsak insekter og edderkoppdyr, men kan også fra tid til annen observeres på fuglebrettet om vinteren.

Hekkebiologi: Allerede i mars starter reirbyggingen, og byggmaterialene er mose, visne blader og tørre strå. Reiret er kulerundt med inngang fra siden. Før eggleggingen som starter i midten av mai, fores dette fores med fjær og dun. Gjerdesmetten legger rundt 8-10 egg.

Kjennetegn: Gråspurvhannen har blygrå isse, en svart strupeflekk av varierende størrelse og et leverbrunt bånd fra øyet og bakover ned i nakken. Hunnen har mindre iøynefallende fjærfarger. Begge kjønn gir et brungrått inntrykk, hunnen mer grått enn hannen.

Sang: Lyden er kvitrende og ensartet med separate “tjirp”-lyder.

Habitat: Den trives i åpent kulturlandskap ispedd busker, og er vanlig på gårdsbruk. Gråspurven er standfugl og veldig stasjonær. Den finnes i større grad enn andre fugler inne i menneskeskapte lokalklima som fjøs, kraftfórlagre og bakerier.

Utbredelse: Gråspurven hekker i hele landet, men er i stor grad knyttet til menneskelig aktivitet.

Næring: Føden består hovedsakelig av frø og insekter.

Hekkebiologi: Den hekker vanligvis i hulrom, men kan også bygge reir fritt i trær eller busker, da et forseggjort overbygd reir med inngang fra siden. Egglegging starter i april-mai og 2-3 kull i året med 4-5 egg i hvert fostres i felleskap av foreldrene. Tidligere mente man at gråspurven var monogam livet ut (kun en partner), men det er ikke uvanlig at gråspurvhanner veksler mellom flere hunner.

Kjennetegn: Vår nest største trost (etter duetrosten) som kan bli opptil 26 cm. lang. Brystet er gyllent med svarte pilformete flekker, hodet og nakken er grå, mens ryggens brunfarge står i kontrast til den grå overgumpen. Hunnen og hannen er like.

Habitat: Gråtrosten finnes i de fleste norske habitater. Der det er skog hekker den i trær, mens i fjellet legger den reiret rett på bekken eller i kratt.

Utbredelse: Gråtrosten finnes vanlig som hekkefugl i store deler av landet, fra kyst til høyfjell.

Forflytninger: Normalt forsvinner våre hekkefugler sørover i september og oktober for å overvintre i de vestlige delene av kontinentet og på de Britiske øyer. Avhengig av bærhøsten, spesielt rognebær, kan tusenvis av gråtroster overvintre hos oss. Disse fleste av disse fuglene stammer trolig fra områder øst for Norge. I slike år kan man få besøk av gråtrosten på foringsplassen om man legger ut bær eller epler.

Næring: Meitemark, insekter, edderkopper og forskjellige plantedeler. Om høsten er krekling og rogn viktige næringskilder.

Hekkebiologi: De hekker gjerne i kolonier og er meget aggressive ved reiret. Om mennesker eller andre farer kommer for nær egg eller unger, driter de i felleskap på inntrengerne mens de lager et veldig spetakkel. Den norske hekkebestanden ble i Norsk Fugleatlas (1994) anslått til å være minst en million par. Hekkesesongen strekker seg fra april til juli. I Sør-Norge kan de noen ganger ha to kull i løpet av en sesong.

Kjennetegn: Kjøttmeisa har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Habitat: Den finnes i de fleste skogstyper i varierende tetthet. Mest tallrik er den i løv- og blandingsskog i lavlandet.

Utbredelse: Kjøttmeisen er utbredt over hele landet bortsett fra i de mest ugjestmilde alpine strøkene.

Forflytninger: Kjøttmeisa er både en stand- og streiffugl, som bare unntaksvis trekker over lengre avstander.

Næring: Insekter utgjør hovednæringen i hekkesesongen, mens frø av ymse slag er foretrukket om vinteren. Vinterstid er arten dessuten et karakteristisk innslag på fuglebrett, der den forsyner seg av frø, talg og meiseboller.

Hekkebiologi: De tidligste legger egg allerede i april, mens i den nordlige deler av landet ikke starter før i mai. I Sør-Norge har de ofte to kull på en sesong. Reiret bygges vesentlig av mose og fôres på innsiden med hår, ull og fjær. Eggene er hvite med rødbrune spetter. Kjøttmeisa er velegnet i studier av kullstørrelsevariasjon; den er ekstremt variabel, antall egg varierer fra 3-18, men holder seg vanligvis innenfor 6-11. Eggene legges ett om dagen, ruges i 12-15 dager og ungene forlater reiret 16-22 dager gamle. Særlig i år med store utbrudd av målerlarver har kjøttmeisa gode dager, og ofte er kullstørrelsen i slike år betraktelig større enn ellers. Arten er enkelt å få til å hekke i fuglekasser.

Kjennetegn: Løvsanger har en myk fløytende og melodisk sang.

Utbredelse: Løvsangeren er mest tallrik i løvskog men finnes over hele landet i ulike habitater fra kystøyer til vierbeltet på fjellet. Løvsangeren er trolig vår mest tallrike spurvefugl.

Forflytninger: Den ankommer hekkeplassen i slutten av april/i løpet av mai og trekker i august-september til tropisk Afrika.

Hekkebiologi: Løvsanger legger 6-7 egg i et kulerundt reir som regel plassert godt skjult på bakken. Etter klekking mates ungene i reiret 13-14 dager, og i 10-12 dager utenfor reiret. Løvsangeren kan ha to reir i løpet av sesongen.

Kjennetegn: Munken er en relativt ensartet grålig spurvefugl på ca. 14 cm. der hannene har svart og hunnene rødbrun kalott på issen.

Habitat og utbredelse: Munken er en ganske vanlig art i løvskog med god undervegetasjon i Sør-Norge. I våre tre nordligste fylker er den derimot mer sparsomt utbredt.

Trekkforhold: Munken kommer tilbake fra overvintringsområdene i mai. Allerede i midten av august begynner høsttrekket mot de nordlige og vestlige delene av Afrika.

Munk som overvintrer i Norge hekker i sentrale deler av Europa. Den norske vinterbestanden har økt betraktelig i løpet av de siste tiåra, noe som også står i stil med trenden i Storbritannia. Denne økningen av vinterfugler skyldes trolig mildere vinterklima og bedre tilgang på mat.

Mat på foringsplassen: På foringsplassen liker den godt frukt og bær, men sitter også gjerne på en talgklump.

Kjennetegn: Rødstrupen er karakteristisk med sin runde kropp og sitt røde bryst.

Sang: Sangen er en strøm av klare, sprudlende og boblende toner. Den har også en “tikk-ikk-ikk…”-lyd som man ofte kan høre fra tette busker.

Utbredelse: Rødstrupen er en typisk skogsfugl, men kan også finnes hager og parker. Den hekker i blandingsskog og fuktige barskogsområder i hele landet, men er mer fåtallig i Troms og Finnmark.

Kjennetegn: Hannen er helt svart med oransjegult nebb og en gul ring rundt øyet. Hanner i sin første vinter har mørkt nebb som lysner utover seinvinteren. Hunnen er mørkebrun med litt lysere strupe og bryst. Fra februar av synger den med en melodiøs plystring av fløytende og jodlende toner.

Utbredelse: I Norge hekker svarttrosten over det meste av Sør-Norge bortsett i fra høyfjellstrakter.

Forflytninger: De fleste svarttrostene trekker til Storbrittannia og Kontinentet i perioden september til november, men en del overvintrer regelmessig. Overvintrende individer kan finnes så langt nord som til Troms, men overvintring er vanligst langs kysten av Sør-Norge.

Næring: Svarttrosten opptrer i stor grad på bakken innunder busker der den søker etter meitemark, snegler, insekter, bær og frukt.

Hekkebiologi: Reiret plasseres godt skjult på bakken eller lavt i en busk eller et tre i ly for vær og vind. Eggleggingen skjer i april, og to kull er ikke uvanlig i Sør-Norge. Eggene klekkes etter rundt 13 dagers ruging, og ungene er flygedyktige to uker seinere.