Artsinformasjon

Kjennetegn: Gråspetten er grågrønn på vinger og rygg med grå underside. Nebbet er meiselformet og en svart stripe strekker seg bakover under øyet fra nebbroten. Hannen har et rødt pannefelt, som er mindre enn grønnspettens som strekker seg til helt bak i nakken. Vårlyden beskrives som melankolsk og plystrende (dalende mot slutten, lett å herme med plystring) “py – py – py – py… – py… – py…”. Den har en svak trommehvirvel som tiltar i styrke mot slutten.

Utbredelse: Gråspetten er relativt vanlig forekommende i hele Sør-Norge, med tyngdepunkter i kystfuruskoger fra Vestlandet opp til Trondheimsfjorden, og i Oppland fylke.

Habitat: Den trives i løv- og furuskog og hekker opp til tregrensen.

Forflytninger: Gråspetten holder seg gjerne i hekkeområdet hele året men kan foreta sesongmessige forflytninger, for eksempel inn til bebyggelse hvor man kan finne den på fuglebrett.

Næring: Maur fra bakken er hovedføde i hekketiden, mens vedlevende insekter på døde trær er hovedføde om vinteren.

Hekkebiologi: Gråspetten hakker ut reirhull i gamle stubber, vanligvis i osp. Eggene (5-8 stykker) legges i siste halvdel av mai. Ungene som mates med maur er flygedyktige i månedskiftet juni/juli.

Sangsvanen lever et mye mer tilbaketrukket liv en knoppsvanen, og særlig på hekkeplassen er den svært sky. I Norge finnes mesteparten av hekkebestanden i Finnmark og Troms, med en del par også i Nordland. Spredte hekkefunn er gjort så langt sør som i Østfold, og den ventes å bli stadig mer vanlig også i Sør-Norge ettersom stadig flere fugler hekker langt sør i Sverige.

Sangsvanen beiter mest på bunnplanter, og foretrekker derfor grunne innsjøer med mye vegetasjon. Ofte velger den mindre vann i skoglandskap. Om høsten blir den ofte på hekkeplassen til isen legger seg, de trekker da mot Vest-Europa for å overvintre. Mange finner det de trenger vinterstid i kystnære strøk i Norge, således er den norske vinterbestanden mange ganger større enn den sparsomme hekkebestanden. I Øyeren i Akershus kan over 1000 sangsvaner samle seg på seinhøsten og forvinteren før isen legger seg. Ofte finnes de på isfrie ferskvannslokaliteter, men de kan også klare seg godt i beskyttede saltvannsbukter med god bunnvegetasjon. Allerede så snart isen går er de første fuglene på plass i hekkeområdene igjen.