Artsinformasjon

Det er 17 arter i Norge. De er svært vanskeige å artsbestemme. Enkelte av artene er relativt tolerante for forsuring og lavt kalkinnhold, og kan derfor finnes selv om forholdene er umulige for vannsnegl.

Dette er den vanligste gammarus-arten i ferskvann i Norge. Den lever først og fremst i stillestående vann. Kan utgjøre en viktig del av dietten for ørret, særlig i høyfjellsvann med fin kvalitet på fisken. Arten er utbredt over det meste av Norge, men er sjelden i Østfold, på Sørlandet og Vestlandet nord for Jæren, og i Lofoten. Marfloa er nokså kresen på vannkvaliteten. pH bør helst være over 6,7, men den kan klare seg ned til 6,0. Den m.a.o. svært ømfiendtlig for forsuring. Mye Ca i vannet ser ut til å være bra. Den finnes oftere i klart, rent vann enn i gult myrvann, men dette har kanskje sammenheng med at myrvann ofte er noe surt. Ellers synes temperaturer over 14°C å være ugunstig. Marflo er vanligst over 200 moh, og er funnet helt opp til 1540 moh.

Tilhører familien Ceratopogonidae. De fleste larvene i denne familien er semiterrestre, dvs. de lever i fuktig jord, mose, ol. Noen er imidlertid akvatiske. Larvene er så lite kjent at de ikke kan bestemmes til art, og i mange tilfeller heller ikke til slekt.

Svært vanlig i Norge. En tolerant art i rennende og stillestående vann og tåler også lav pH.

Kjennetegn: Som mange av de andre artene i familien Macrotrichidae har den et nokså pussig utseende.

Leveområde: Den ser ut til å være vanligst i næringsfattige, helst større innsjøer, hvor den holder til «især paa saadane Steder, hvor Bunden er mudret og bevoxet med talrige Vandplanter» (etter G. O Sars).

Utbredelse: Arten har en nordlig utbredelse; den er vanlig i Skandinavia helt opp til Finnmark og Kola. Også kjent fra Skottland, men mangler i det kontinentale Europa. Den ser også ut til å mangle i fjellet. En relativt vanlig art.

Vanlig i hele Norge. Lever hovedsaklig i små dammer og sjøer med mye vegetasjon, men også vanlig i sakterennende deler av større elver.

Artene er kjent som oligotrofe til mesotrofe. Hvis slekten dominerer, anses vannet for mesotroft. Hvor korrekt dette er, er imidlertid usikkert. For tiden arbeides det med en revisjon av hele slekten ved Zoologisk Museum i Bergen. Hvilke arter dere har funnet er det derfor ikke mulig å si noe om foreløpig. Det har vært rotet en god del i de to hundre årene som har gått siden den første arten ble beskrevet.