Artsinformasjon

Planten kan bli 1-2m lang og har kraftige 1-2cm breie blad. Blomsterstandene er kjevleformet med det tynne hanakset øverst og det kompakte, brune hunakset nederst. Han- og hunaksene sitter tett samlet. Den kan vokse ut til ca. 0.5m dyp. Arten vokser i næringsrikt vann og finnes nord til Nordland. Det finnes en dunkjevleart til, smal dunkjevle (T. angustifolia), som har smalere blad og hvor han- og hunaksene sitter adskilt (dvs. åpenrom på 1-2cm mellom de to aksene). Den smale dunkjevla er mer sjelden.

Kjennetegn: Elvesnelle vokser som regel i tette kolonier i grunt ferskvann, og foretrekker stille vann og mudderbunn. Planten kan bli 30-100 cm. Elvesnelle skilles fra andre sneller ved at de grønne stenglene er hule med en tynn glatt vegg. Stengelen kan lett knekkes ved kransene. Sporehuset sitter i toppen av stengelen.

I hvert ledd har den en krans skjellblader. De fleste, men ikke alle elvesneller har i tillegg kransstilte sidegreiner. Fertile og sterile stengler ser like ut. Planten kan spre seg med sporer eller med jordstengler.

Elvesnelle vokser i alle typer vann over hele landet, men store bestander finnes særlig i beskyttede områder og stilleflytende elver.

Elvesnelle tilhører en gruppe planter som i tidsperioden karbon dominerte jordkloden med planter som kunne bli opptil 30 meter høye. Nå er det bare 18 arter igjen i denne gruppen, alle relativt små og spinkle.

Elvesnelle er vanlig i nordlige strøk i Eurasia og Nord-Amerika. Stengler av elvesnelle er så ru at de har blitt brukt som gryteskrubb.

Kjennetegn: Alle starrartene har trekantet stengel. Flaskestarr har 30-80cm lange og 2-3.5mm breie opprette, blågrønne blad. Akssamling av 2-3 lyse hannaks øverst og 2-4 hunnaks nederst. Hunnaksene er 1-6cm lange og frukten er omgitt av et gulgrønt, oppblåst og glatt fruktgjemme (frukthylster) med to-delt nebb. Planten kan gå ut til ca. 0.5m dyp. Den finnes i myrer og ved innsjøer og elver over hele landet.

Sammen med elvesnelle kan den være eneste helofyttvegetasjon i næringsfattige innsjøer eller innsjøer på fjellet. Flaskestarr kan forveksles med sennegras (Carex vesicaria) som har klart gulere bladfarge (sees best på avstand). Sennegras vokser ofte i samme områder som flaskestarr. Blant de starrartene som tilhører sumpplantene er det bare disse to som har oppsvulmete fruktegjemmer.

Hesterumpe kjennes på de tettsittende kransene med fine, ustilkete blad, som utgår fra den tykke hule eller nesten massive og ugreinete stengelen. Luftbladene er korte, 0.5-2cm, stive og oftest mørkegrønne (8-12 i kransen), mens undervannsbladene er lange, 2-4cm, slappe og blek- eller grågrønne på fargen. Blomstene er uanseelige og sitter i kranser ved basis av luftbladene. Undervannsbladene har ikke blomster. Hesterumpe opptrer dels i en ren vannform med svært slappe undervannsblad (faller helt sammen rundt stengelen når den tas opp av vannet), dels i en ren sumpform med bare luftblad og dels i en mellomform, hvor den nedre delen av stengelen bærer undervannsblad mens den øvre delen (luftskuddet) har luftblad og blomster. Jordstengelen er lys og tjukk. Hesterumpe finnes i hele Norge, i alle vanntyper, innsjøer og elver. Ikke i forsurete vann.

Det finnes 4 arter av nøkkeroser i Norge, fordelt på to slekter: Nymphaea som er hvite, og Nuphar som er gule.

Takrør er det største graset vårt og kan bli 1-3m høy med kraftige 10-50cm lange og 2-3cm breie tilspissete grågrønne blad. På toppen av stengelen danner småaksene en stor svartfiolett topp. Arten finnes i de fleste innsjøtyper over hele landet. Beltene kan bli særlig store, tette og kraftige ved næringsrike innsjøer.

Kategori: Høy risiko på Norsk svarteliste 2007.

Vasspest har sittende blad i 3-tallige kranser. Bladene er ca. 1cm lange og ca. 2mm breie, med et nesten ovalt omriss. Planten er mørkegrønn. De uanseelige blomstene (bare hunplanter i Norge) er lyserøde og sitter på lange, tynne stengler like over overflata. Vasspesten har sin hovedutbredelse på Østlandet, med enkeltforekomster i Telemark og Agder, og er nylig funnet i 4 innsjøer ved Haugesund. Den finnes i alle vanntyper, men store bestander finnes helst i mer næringsrike innsjøer. Ikke i forsurete vann. Vasspesten kan danne svært store bestander i enkelte innsjøer og elver, hvor den kan utkonkurrere andre arter. Den spres lett ved stengelbiter og utstyr som har vært brukt i innsjø med vasspest bør derfor vaskes og tørkes før det brukes i andre vann. Ingen biter av vasspest må henge igjen! Funn av planten bør rapporteres til NIVA.